En dings for alt? (om helsepersonellkommisjonen - del 2)
Publisert som kronikk i Haugesunds Avis
Dette er del
2 av en dobbeltkronikk om helsepersonellkommisjonens utredning «Tid for
handling». I første del så jeg på en mangelfull analyse av situasjonen. Denne
delen handler om mangelfulle løsninger.
Det positive først
Helsepersonellkommisjonen
har flere ulike forslag til løsninger på personellmangelen framover. Noen av
dem er positive. Først og fremst slår de fast at Norge skal skaffe seg sitt
eget helsepersonell – og ikke drive storstilt rekruttering fra andre land. Her
er kommisjonen klar på at det er etisk betenkelig at vi skal skaffe oss dekning
av personell på bekostning av andre (spesielt fattigere) land.
Videre er
kommisjonen tydelig på at fagarbeidere (spesielt helsefagarbeidere) i dag er
for lite prioritert når det gjelder faglig utvikling og videreutdanning.
Kommisjonen tar til orde for en vesentlig styrking av både grunnopplæring for
ansatte i helse- og omsorgstjenesten som ikke har helsefaglig utdanning, og en
satsing på fagskoler (høyere yrkesfaglig utdanning) for å gi ferdig utdannede
fagarbeidere bedre kompetanse og høyere yrkesdeltakelse. Som kommisjonen
påpeker, er økt utdanning en viktig faktor for at folk skal stå lengre i arbeid
og oppleve økt mestring.
Oppgavedeling som svar
Helsepersonellkommisjonen
har en oppfatning av at en endret oppgavefordeling skal redusere behovet for helsepersonell.
Her nevner de en rekke ulike oppgaveoverføringer, blant annet overføring av
oppgaver fra helsepersonell til pasienter og pårørende. Imidlertid har
kommisjonen her en stor blindsone – som Norsk sykepleierforbund (og mange enkeltstående
sjukepleiere i ulike aviser) har påpekt gjentatte ganger. Det vurderes ikke om dette
kan føre til at
tilgangen på helsepersonell AVTAR – ettersom en større andel kvinner må utføre
ulønnet omsorgsarbeid framfor å være yrkesaktive. Dette er en problemstilling som
ikke blir drøftet av kommisjonen.
Kommisjonen
vurderer også ulike muligheter for oppgavedeling mellom helsepersonell.
Kommisjonen påpeker at det største potensialet for oppgavedeling i helse og
omsorgssektoren trolig ikke ligger i å overføre enkelte oppgaver mellom
yrkesgrupper, men handler i stedet om å få til en mer effektiv organisering av
utførelse av arbeidsoppgaver. Størst potensial følger med å ruste de ulike
personellgruppene til å kunne utføre flere oppgaver, for å utløse økt
fleksibilitet i tjenestene. God organisering kan også bidra til å frigjøre tid
hos høyt utdannede yrkesgrupper, slik at de i større grad kan bruke tiden sin
på særlig spesialiserte oppgaver, som andre ikke kan gjøre. I prinsippet skal
dette også kunne frigjøre arbeidstimer, slik at det totale personellbehovet kan
reduseres. Men kommisjonen er mindre tydelig på hvorvidt oppgaver som
helsepersonell i dag utfører kunne vært gjort av personell uten helsefaglig
kompetanse. Kommisjonen berører også i liten grad den store tidstyven som
ligger i målstyring og generering av ulike rapporter som i liten grad medfører
økt kvalitet på helsehjelpen.
Teknologi som frelser
En svakhet med kommisjonens forslag
til løsninger, er hvordan den hviler seg tungt på bruken av teknologi for å
effektivisere tjenestene. I flere kommuner har man allerede kommet langt med
innføring av velferdsteknologi i omsorgstjenestene, uten at de kan vise til
store besparelser i antall ansatte. Ifølge siste gevinstrealiseringsrapport fra
Helsedirektoratet er gjennomsnittlig gevinst pr. kommune ca. 700.000 ved
innføring av velferdsteknologi (som svarer til om lag ett årsverk). Store deler
av teknologien rapporten omtaler, har enda ikke blitt utviklet. Dette er da
også årsaken til at rapporten foreslår å bevilge hele 5 milliarder til
forskning på personellbesparende teknologiske løsninger. Dette blir derfor i
beste fall en svært usikker løsning på problemet. Teknologien kan lett vise seg
å få langt mindre betydning enn hva rapporten legger opp til. Behovet for
personell til å montere og vedlikeholde teknologien er heller ikke berørt i
kommisjonens rapport. Å erstatte mennesker med teknologi, har også flere
potensielt negative konsekvenser det finnes lite forskning på enda. Det finnes
imidlertid flere pågående forskningsprosjekter som reiser viktige etiske
problemstillinger ved en slik teknologibruk. Disse bør i lang større grad veies
opp mot de økonomiske og personellmessige besparelsene. I tillegg gjør det
tjenestene særdeles sårbare, ettersom man er avhengig av at teknologien virker
100% til enhver tid.
Dårligere arbeidsvilkår som grunnlag for å rekruttere og beholde?
Etter å ha slått
fast at deltidsarbeid er sløsing med etterspurt arbeidskraft, forsøker
kommisjonen seg med langvakter (økt arbeidsbelastning) og flere helgevakter
(økt turnusbelastning) som «prisen» helsepersonell må betale for å få høyere
stillingsandeler. Grunnbemanning er i svært liten grad nevnt som et tiltak. Kommisjonen
har ikke gjort noen grundige undersøkelser for å finne ut hva som skal til for
at de som har forlatt helsesektoren (om lag 17.000 sjukepleiere jobber i dag
utenfor helsesektoren) skal komme TILBAKE til helsesektoren og bli der.
Til slutt har
kommisjonens flertall et merkelig forslag til bedre organisering av
arbeidsforhold og arbeidstid. Mindretallet ønsker heldigvis å opprettholde
dagens ordninger. Et flertall i Helsepersonellkommisjonen vil oppfordre partene
til å finne løsninger som støtter opp under prinsippene om virksomhetenes
ansvar og myndighet, og mener at en nærliggende løsning vil være å fastsette
bestemmelser om gjennomsnittsberegning av arbeidstid og eventuelt andre forhold
som krever avtale i de sentrale tariffavtalene, slik det er gjort i andre
sektorer.
I tillegg
vurderer flertallet at dersom partene ikke kommer frem til en slik
enighet, bør myndighetene iverksette en gjennomgang av arbeidsmiljølovens
arbeidstidsbestemmelser, for å sikre at arbeidsgiver har myndighet til å
ivareta ansvaret for både å bemanne tjenesten og til å ivareta arbeidsmiljølovens
krav om at arbeidstakerne skal ha et fullt forsvarlig arbeidsmiljø. I dag er
det lovfestet at arbeidsgiverne er avhengige av å inngå en avtale med
tillitsvalgte om gjennomsnittsberegning av arbeidstiden. Dette sikrer at lokale
foreninger har innflytelse over medlemmenes arbeidstid og arbeidsvilkår.
Flertallet foreslår å fjerne lokal avtalerett og flytte dette over til sentrale
tariffavtaler, slik at arbeidsgiver i større grad kan planlegge økt
vaktbelastning. Hvordan kommisjonen har tenkt seg at ØKT helgebelastning
kombinert med flere pasienter/brukere pr. ansatt skal virke rekrutterende,
redusere sykefraværet og få helsepersonell til å stå lengre i jobb framstår som
relativt uklart.
Konklusjon:
Helsepersonellkommisjonens utredning framstår ikke som noe egnet redskap for å
rekruttere og beholde helsepersonell i framtidas Norge.