Mer avfolking - raskere!

 Publisert som leserbrev i Haugesunds Avis.

Jordbruksoppgjøret går nå inn i siste forhandlingsrunde. Forhandlingene skal være avsluttet innen 16. mai og proposisjonen om jordbruksoppgjøret sendes Stortinget i slutten av mai. Vi får håpe stortingspolitikerne ser sitt ansvar når den framforhandlede avtalen kommer til deres bord. Staten tilbyr (så langt) 3,3 milliarder i jordbruksoppgjøret, og kravet fra Bondelaget er på 6,9 milliarder. Norsk Bonde- og småbrukarlag sitt kraver dessverre ikke tilgjengelig og åpent for folk flest – ettersom staten har parkert dem på gangen. Men beregninger fra Bonde- og Småbrukarlaget viser at alt under ca 6,5 milliarder vil bety nedgang for bøndene slik som dagens situasjon er.

Noen hadde ei litt mer optimistisk tru på at ei regjering med SP ville bli bedre for Bønder og Småbrukere i Norge, noen hadde tru på at forståelsen for hvor viktig matproduksjon i Norge var for vår beredskap skulle være høyere i ei regjering bestående av AP/SP. Noen hadde kanskje også tru på at regjeringa ville forsøke å innfri sin egen regjeringsplattform. Så feil kunne man også ta. Denne regjeringa viderefører en politikk som betyr nedleggelse av gårdsbruk, sentralisering, avfolking av distriktene og lavere sjølforsyning og dermed ytterligere svekka beredskap i Norge. Vi gjør oss avhengig av import i en verden hvor «kampen om kontrollen over maten» blir viktigere og viktigere.

Rødt mener at tilbudet er oppskrifta på nedlagte bruk og raskere avfolking av bygdene. Dette er et slag i ansiktet på norsk landbruk. Igjen og igjen ser vi at regjeringa ikke tar innover seg den alvorlige situasjonen norsk landbruk står i. Det er ganske oppsiktsvekkende at staten kaller dette et meget godt tilbud, det viser kun at de ikke har kontakt med grasrota i landbruket og heller ikke Senterpartiet har kontakt med eget parti. De har lovet inntektsløft og styrking av selvforsyninga i egen regjeringserklæring og dette bringer oss ikke i riktig retning. Å styrke inntekten til bonden er ikke inflasjonsdrivende, det er tvert imot godt for norsk økonomi og handelsøkonomi at vi produserer mer.

I en stadig mer urolig verden, med stadig vanskeligere forhold for matproduksjon, er det ufattelig at regjeringen ikke tar ansvar for å sikre det viktigste av alt – mat til egen befolkning. Fra forsvarshold blir det stadig poengtert at landbruk og bosetting i distriktene er minst like viktig som militært forsvar, for Norges beredskap og sikkerhet. Kontrasten mellom tilbudet på 3,3 mrd. kroner til landbruket, og forsvarskommisjonens anbefaling om 30 mrd. i økt forsvarsbudsjett, pluss 40 mrd. til investeringer, er påtakelig.

For å oppfylle dette mener Rødt at Norge skal ha matsuverenitet, det vil si selv bestemme over vår mat- og landbrukspolitikk. Vi vil øke matproduksjonen og selvforsyningsraden med grunnlag i egne arealressurser. For å få til det trenger vi et moderne, effektivt og miljøvennlig landbruk, med god dyrevelferd, i hele landet. Landbruket må sikres vilkår som gjør at vi ikke bare har mat i dag, men også har et rikt og variert landbruk i Norge i en framtid med klimaendringer og mulige globale kriser.

Uopplyst enevelde?

 Leserinnlegg refusert av Klassekampen:

Lørdag 19. august spanderer Klassekampen stor spalteplass på klima- og miljøminister Espen Barth Eide. Avisa titulerer ham konsekvent som «klimaminister» - hvilket trolig er mer korrekt enn avisa har tenkt. Barth Eide har åpenbart glømt alt som heter miljø.

Klimaministerens (uten «miljø») «oppgjør» med «miljøbevegelsen» (ingen nevnt) består i følgende:

Klimaministeren synes det er merkelig at deler av miljøbevegelsen, som tidligere har ivret etter utbygging av fornybar energi, nå er blant de kraftigste motstanderne.

– De samme som før sa ‘bygg, bygg, bygg’ sier nå ‘riv, riv, riv’. Det er noe rart ved at det plutselig er blitt miljøbevegelsens kampsak, sier Eide.

 

I stedet for å være av den oppfatning at regjeringen alene vet hva som er god klima- OG miljøpolitikk, kunne kanskje Barth Eide hatt en DIALOG med miljøbevegelsen?

En dings for alt?

 

En dings for alt? (om helsepersonellkommisjonen - del 2)

Publisert som kronikk i Haugesunds Avis

Dette er del 2 av en dobbeltkronikk om helsepersonellkommisjonens utredning «Tid for handling». I første del så jeg på en mangelfull analyse av situasjonen. Denne delen handler om mangelfulle løsninger.

Det positive først

Helsepersonellkommisjonen har flere ulike forslag til løsninger på personellmangelen framover. Noen av dem er positive. Først og fremst slår de fast at Norge skal skaffe seg sitt eget helsepersonell – og ikke drive storstilt rekruttering fra andre land. Her er kommisjonen klar på at det er etisk betenkelig at vi skal skaffe oss dekning av personell på bekostning av andre (spesielt fattigere) land.

Videre er kommisjonen tydelig på at fagarbeidere (spesielt helsefagarbeidere) i dag er for lite prioritert når det gjelder faglig utvikling og videreutdanning. Kommisjonen tar til orde for en vesentlig styrking av både grunnopplæring for ansatte i helse- og omsorgstjenesten som ikke har helsefaglig utdanning, og en satsing på fagskoler (høyere yrkesfaglig utdanning) for å gi ferdig utdannede fagarbeidere bedre kompetanse og høyere yrkesdeltakelse. Som kommisjonen påpeker, er økt utdanning en viktig faktor for at folk skal stå lengre i arbeid og oppleve økt mestring.

Oppgavedeling som svar

Helsepersonellkommisjonen har en oppfatning av at en endret oppgavefordeling skal redusere behovet for helsepersonell. Her nevner de en rekke ulike oppgaveoverføringer, blant annet overføring av oppgaver fra helsepersonell til pasienter og pårørende. Imidlertid har kommisjonen her en stor blindsone – som Norsk sykepleierforbund (og mange enkeltstående sjukepleiere i ulike aviser) har påpekt gjentatte ganger. Det vurderes ikke om dette kan føre til at tilgangen på helsepersonell AVTAR – ettersom en større andel kvinner må utføre ulønnet omsorgsarbeid framfor å være yrkesaktive. Dette er en problemstilling som ikke blir drøftet av kommisjonen.

Kommisjonen vurderer også ulike muligheter for oppgavedeling mellom helsepersonell. Kommisjonen påpeker at det største potensialet for oppgavedeling i helse og omsorgssektoren trolig ikke ligger i å overføre enkelte oppgaver mellom yrkesgrupper, men handler i stedet om å få til en mer effektiv organisering av utførelse av arbeidsoppgaver. Størst potensial følger med å ruste de ulike personellgruppene til å kunne utføre flere oppgaver, for å utløse økt fleksibilitet i tjenestene. God organisering kan også bidra til å frigjøre tid hos høyt utdannede yrkesgrupper, slik at de i større grad kan bruke tiden sin på særlig spesialiserte oppgaver, som andre ikke kan gjøre. I prinsippet skal dette også kunne frigjøre arbeidstimer, slik at det totale personellbehovet kan reduseres. Men kommisjonen er mindre tydelig på hvorvidt oppgaver som helsepersonell i dag utfører kunne vært gjort av personell uten helsefaglig kompetanse. Kommisjonen berører også i liten grad den store tidstyven som ligger i målstyring og generering av ulike rapporter som i liten grad medfører økt kvalitet på helsehjelpen.

Teknologi som frelser

En svakhet med kommisjonens forslag til løsninger, er hvordan den hviler seg tungt på bruken av teknologi for å effektivisere tjenestene. I flere kommuner har man allerede kommet langt med innføring av velferdsteknologi i omsorgstjenestene, uten at de kan vise til store besparelser i antall ansatte. Ifølge siste gevinstrealiseringsrapport fra Helsedirektoratet er gjennomsnittlig gevinst pr. kommune ca. 700.000 ved innføring av velferdsteknologi (som svarer til om lag ett årsverk). Store deler av teknologien rapporten omtaler, har enda ikke blitt utviklet. Dette er da også årsaken til at rapporten foreslår å bevilge hele 5 milliarder til forskning på personellbesparende teknologiske løsninger. Dette blir derfor i beste fall en svært usikker løsning på problemet. Teknologien kan lett vise seg å få langt mindre betydning enn hva rapporten legger opp til. Behovet for personell til å montere og vedlikeholde teknologien er heller ikke berørt i kommisjonens rapport. Å erstatte mennesker med teknologi, har også flere potensielt negative konsekvenser det finnes lite forskning på enda. Det finnes imidlertid flere pågående forskningsprosjekter som reiser viktige etiske problemstillinger ved en slik teknologibruk. Disse bør i lang større grad veies opp mot de økonomiske og personellmessige besparelsene. I tillegg gjør det tjenestene særdeles sårbare, ettersom man er avhengig av at teknologien virker 100% til enhver tid.

 

Dårligere arbeidsvilkår som grunnlag for å rekruttere og beholde?

Etter å ha slått fast at deltidsarbeid er sløsing med etterspurt arbeidskraft, forsøker kommisjonen seg med langvakter (økt arbeidsbelastning) og flere helgevakter (økt turnusbelastning) som «prisen» helsepersonell må betale for å få høyere stillingsandeler. Grunnbemanning er i svært liten grad nevnt som et tiltak. Kommisjonen har ikke gjort noen grundige undersøkelser for å finne ut hva som skal til for at de som har forlatt helsesektoren (om lag 17.000 sjukepleiere jobber i dag utenfor helsesektoren) skal komme TILBAKE til helsesektoren og bli der.

 

Til slutt har kommisjonens flertall et merkelig forslag til bedre organisering av arbeidsforhold og arbeidstid. Mindretallet ønsker heldigvis å opprettholde dagens ordninger. Et flertall i Helsepersonellkommisjonen vil oppfordre partene til å finne løsninger som støtter opp under prinsippene om virksomhetenes ansvar og myndighet, og mener at en nærliggende løsning vil være å fastsette bestemmelser om gjennomsnittsberegning av arbeidstid og eventuelt andre forhold som krever avtale i de sentrale tariffavtalene, slik det er gjort i andre sektorer.

I tillegg vurderer flertallet at dersom partene ikke kommer frem til en slik enighet, bør myndighetene iverksette en gjennomgang av arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser, for å sikre at arbeidsgiver har myndighet til å ivareta ansvaret for både å bemanne tjenesten og til å ivareta arbeidsmiljølovens krav om at arbeidstakerne skal ha et fullt forsvarlig arbeidsmiljø. I dag er det lovfestet at arbeidsgiverne er avhengige av å inngå en avtale med tillitsvalgte om gjennomsnittsberegning av arbeidstiden. Dette sikrer at lokale foreninger har innflytelse over medlemmenes arbeidstid og arbeidsvilkår. Flertallet foreslår å fjerne lokal avtalerett og flytte dette over til sentrale tariffavtaler, slik at arbeidsgiver i større grad kan planlegge økt vaktbelastning. Hvordan kommisjonen har tenkt seg at ØKT helgebelastning kombinert med flere pasienter/brukere pr. ansatt skal virke rekrutterende, redusere sykefraværet og få helsepersonell til å stå lengre i jobb framstår som relativt uklart.

 

Konklusjon: Helsepersonellkommisjonens utredning framstår ikke som noe egnet redskap for å rekruttere og beholde helsepersonell i framtidas Norge.

 

Blir det handling?

 

Blir det handling? (del 1 om Helsepersonellkommisjonen)

Publisert som kronikk i Haugesunds Avis

Sommerferien er snart ferdig, med de vanlige rapportene om mangel på fagfolk i helsetjenesten. I tillegg melder Khrono (avis for høgskoler og universiteter i Norge) om at det etter årets hovedopptak er 338 ledige studieplasser ved 15 av landets 37 ulike studietilbud på sykepleie. Det ser altså ikke spesielt mye lysere ut framover.

I denne dobbeltkronikken vil jeg se nærmere på Helsepersonellkommisjonens rapport «Tid for handling». Denne delen handler om kommisjonens mangelfulle analyse, neste del handler om kommisjonens manglende løsninger.

Mandat og forståelse

Helsepersonellkommisjonen ble oppnevnt med følgende formål: «Kommisjonen skal etablere et kunnskapsgrunnlag og foreslå treffsikre tiltak i årene framover for å utdanne, rekruttere og beholde kvalifisert personell i helse- og omsorgstjenesten i hele landet for å møte utfordringene i helse- og omsorgstjenestene på kort og lang sikt.»

 

Av en eller annen grunn har kommisjonen oppfattet mandatet slik at helsepersonells andel av sysselsettingen skal være konstant fram til 2040. Helse og omsorg sysselsetter i dag omtrent 15% av arbeidstakerne. Kommisjonen mener (av hensyn til «verdiskapingen») at det ikke kan påregnes at denne andelen kan bli høyere. Imidlertid har denne andelen økt jevnt og trutt siden 1970 (som er kommisjonens startpunkt for vurdering av sysselsettingsutviklingen), uten at vi har opplevd noen økonomisk katastrofe av den grunn. Kommisjonen viser til at vi har høyere andel ansatt i helse- og omsorgstjenester enn andre EØS-land – og bruker dette som argument. Samtidig viser de til at det i andre europeiske land blir gitt mer uformell omsorg enn i Norge. Her bommer kommisjonen:

a. Det er ingen grunn til at dagens nivå skal utgjøre noe «tak» på andelen sysselsatte. Kommisjonen viser sjøl (i kapittel 13) til at «referansealternativet» - der dagens nivå opprettholdes – i 2040 medfører at 18% av arbeidstakerne vil være sysselsatt i helse- og omsorgstjenesten. Det kan knapt nok tenkes å utgjøre noe særlig økt belastning på «verdiskapingen».

b. De drøfter ikke den samfunnsmessige effekten av at kvinner (som fortsatt er hovedrekrutteringsgrunnlaget for helsepersonellutdanningene) utfører ULØNNET omsorgsarbeid. Å sammenligne oss med land der det utføres mye ulønnet omsorgsarbeid, og bruke det som en målestokk, kan føre til at tilgangen på helsepersonell AVTAR – ettersom en større andel kvinner må utføre ulønnet omsorgsarbeid framfor å være yrkesaktive.

 

«Gjennomsnitt er saliggjørende»

Helsepersonellkommisjonen bruker det at Norge har høy dekning av helsepersonell som et argument mot at det kan skje en økning. Dette sammenliknet med andre europeiske land. Det er tatt noe forbehold for spredt bosetning – ettersom det er geografisk noe enklere å yte tjenester i Nederland enn i Norge. Ut over dette er det ingen drøfting av hva som er et fornuftig nivå. Det vises bare til at Norge ligger «over gjennomsnittet». Der helsetjenestene i flere europeiske land er på vei mot full kollaps, har vi i Norge klart å bevare et system som kommisjonen sier har «høy kvalitet». Og kommisjonen viser også til at land som Frankrike og Tyskland har store problemer med å opprettholde driften i helsetjenesten. Kommisjonen drøfter ikke om ÅRSAKEN til at Norge fortsatt har en helsetjeneste som fungerer, er at vi «ligger over gjennomsnittet». Det vises også til at det framover vil stilles krav til større helseberedskap på grunn av framtidige pandemier. Kommisjonen vurderer ikke om årsaken til at Norge kom gjennom pandemien på en bedre måte enn mange andre land kan ha sammenheng med at vi «ligger over gjennomsnittet». Kommisjonen sier også at noe av årsaken til veksten i antall helsepersonell er at «produktivitetsveksten» i helsesektoren er lav. Begrepet «produktivitet» framstår som noe utydelig definert.

 

Lave stillingsandeler og høyt fravær

Helsepersonellkommisjonen peker helt korrekt på at det er stor utbredelse av lave stillingsandeler i helse- og omsorgssektoren – og påpeker at det ligger en arbeidskraftreserve i å få flere til å stå i høyere stillingsandeler (kommisjonens tiltak kommer jeg tilbake til i del 2). Dersom alle helsefagarbeidere går opp i 100% stilling, er det en reserve på om lag 18.000. For sjukepleiere er reserven om lag 15.000. Det er kjent at vaktbelastning gjør at spesielt kvinner velger å gå i reduserte stillinger. Kommisjonen drøfter ikke vaktbelastning og lav grunnbemanning som årsak til at mange jobber «frivillig» deltid – og har heller ingen analyse av hvordan turnusarbeid påvirker sjukefravær og tidlig avgang fra yrket. Den nøyer seg med å konstatere at for menn i helse- og omsorgstjenester er sjukefraværet også høyere enn for menn i andre yrker. Korrekt nok gir kommisjonen en kort oversikt over hvordan psykososiale belastninger påvirker sjukefraværet, men gjør ingen videre drøftinger knyttet til dette.

I tillegg til økt stillingsandel, påpeker kommisjonen at det ligger et potensiale i å utsette avgangsalderen for helsepersonell. For sjukepleiere er pr. i dag gjennomsnittlig avgangsalder 58 år – for helsefagarbeidere noe lavere. Heller ikke her går kommisjonen særlig grundig inn på årsakene til tidlig avgang.

Overbehandling som problem

Helsepersonellkommisjonen vurderer at en av driverne for økt etterspørsel etter helsepersonell er overbehandling og overdiagnostikk. Den viser til at det blir utført undersøkelser og behandling som ikke har dokumentert nytteeffekt. Noe også Haugesunds Avis har vist til eksempler på. Imidlertid sier kommisjonen også at den mangler statistikk (spesielt for private helsetjenester) som kan vise nøyaktig HVOR STOR denne effekten er. Også her vises det til gjennomsnitt av ulike undersøkelser og behandlinger – uten at kommisjonen har noen klare tanker om hva som er et «optimalt nivå». En viktig årsak til høyt forbruk av undersøkelser kan – som Torgeir Bruun Wyller har påpekt – være nettopp kravet til «produktivitet». Når liggetiden i sjukehus skal være så kort som mulig – og antall sjukehussenger så lavt som mulig – medfører det at man gjerne bestiller flere undersøkelser samtidig. Når det ikke gis rom for klinisk vurdering, og mulighet til «å se det an», blir konsekvensen gjerne at man gjennomfører flere undersøkelser på kort tid. Dette er en problemstilling som kommisjonen ikke går inn på.

I neste kronikk skal jeg ta for meg kommisjonens forslag til løsninger – og påvise hvordan disse er utilstrekkelige.