Reformen som bør dø

I leserinnlegg i Haugesunds Avis gjenopptar Knut Birkeland tråden fra kronikker om kommunesammenslåing. Her gjentar han påstanden om at det er store besparelser å hente ved sammenslåing – og at fusjoner i privat næringsliv kan brukes som forbilder. Birkeland etterlyser fakta og analyser, og klager over manglende respons fra toneangivende lokalpolitikere.

Som toneangivende lokalpolitiker, vil jeg hermed påvise en grunnleggende feil i Birkelands resonnement, og forklare hvorfor rapporten til Agenda Kaupang er ubrukelig som beslutningsgrunnlag.

Birkeland antar at erfaringer fra industrien kan overføres til kommunene. Det kan det ikke. Industrien vil (som regel) ha fordeler av stordrift. Kommunene driver med virksomhet der det i mange sammenhenger er fordeler med små og oversiktlige enheter – og der større enheter vil utløse større behov for styring og kontroll (= mer byråkrati). Sveits – med 8 millioner innbyggere og 1/9 av Norges – har i følge Wikipedia 2515 kommuner. Jeg vil anta at Birkeland anser Sveits som et rimelig veldrevet land uten «særnorsk kostnadsnivå»?

Så til rapporten fra Agenda Kaupang. Rapporten er full av svakheter og preget av et elendig språk. Av plasshensyn vil jeg nøye meg med 3 tema – ett som rapporten tar opp, og to som den burde ha tatt opp.

I rapporten heter det: «En struktur med en felles storkommune vil kunne innebære en reduksjon i tjenestetilbudet med 17,4 % i Tysvær og en tilsvarende økning med 4,1 % i Karmøy, 2,5 % i Sveio og 1,4 % i Haugesund.» Det eneste tilløp til begrunnelse for denne begeistringen over gjennomsnittet, er at Agenda Kaupang skriver at «(…) harmonisering av kostnadsnivået gir et stort potensiale for mer likeverdige tjenester i regionen (…)». Dette skjer helt uten at det blir vurdert hvilket tjenestenivå som er fornuftig, og uten å forklare hvorfor Tysværbuen skulle oppleve det som et framskritt å få kommunale tjenester redusert med 17 %. Agenda Kaupang har sjølsagt rett i at det er umulig å ha ulikt tjenestenivå i ulike deler av kommunen – men sommerens debatt om eldreomsorg tilsier vel heller at Haugesund bør gå OPP 17 % enn at Tysvær bør gå NED 17 %?

Agenda Kaupang har i sin rapport ikke gått inn på et forhold som burde være av stor interesse; Haugesund kommune har valgt å ha sin egen pensjonskasse. Kommunen har valgt å selge en stor del av sin eiendomsmasse til pensjonskassen, for deretter å leie den tilbake. Dette fører til at Haugesund kommune har en helt annen eiendomsstruktur enn nabokommunene – og helt andre pensjonsforpliktelser enn nabokommunene. Hva en harmonisering av dette vil koste (sannsynligvis blir det dyrt), er overhode ikke berørt.

En annen ting som heller ikke er berørt, er kostnadene ved å samordne ulike deler av kommunenes IKT-systemer. For å ta min bransje (sykepleie) – så bruker Haugesund Gerica som elektronisk pasientjournalsystem, mens Karmøy bruker Profil. Ett av disse må skrotes, og personalet må få opplæring i det andre (eventuelt må man velge et tredje alternativ). Her snakker vi utgifter i millionklassen – og jeg vil anta at det samme gjelder barnevernssystemer, lønns- og personalsystemer osv.

Sparingen som antydes i rapporten, må således antas å være beskjeden når alle faktorer tas med. I følge Aftenposten har Danmark klart å spare i underkant av 300 kroner pr. innbygger på sin kommunereform. Multipliserer man dette med antall innbyggere i regionen, vil vi (om vi klarer å holde oss på dansk nivå) spare om lag 30 millioner i året. Det er sjølsagt en del penger – men milevis unna fantasilliardene som Birkeland opererer med.

Samlet sett; en reform med svært usikker innsparingseffekt – men garantert med stor sentraliseringseffekt. I motsetning til Birkeland, ønsker jeg derfor at denne reformen dør hen så raskt som mulig.

(Publisert som leserinnlegg i Haugesunds Avis)

Kommunen som ikke er

Mye er blitt sagt (og skrevet) om Haugesund kommunes dårlige økonomi. Derfor er det gledelig at kommunen tar sitt kulturelle ansvar alvorlig, og formidler litteratur til publikum. På kommunens hjemmeside kan man gratis laste ned boka "Mulighetsstudium om storkommune på ytre Haugalandet" av Agenda Kaupang. Imidlertid er det grunn til å stille spørsmål ved om denne boka bør danne mal for kommunens framtidige utgivelser. Jeg vil her gi en kort analyse av boka.

Hvilken sjanger er det snakk om?

Kaupang har reist rundt i kommunene Sveio, Tysvær, Karmøy og Haugesund (og skriver av og til litt om Bokn – sjøl om forfatteren presiserer at de egentlig ikke vil ha besøk). Tittelen «mulighetsstudium» antyder at forfatteren ønsker å beskrive en tilstand inn i framtida. Kaupangs utgangspunkt ser ut til å være at han ønsker å beskrive ei framtid med bare en kommune – dagens kommuner skal oppløse seg sjøl og bli til «Ytre Haugalandet». Den som forventer seg en sciencefictionroman blir dessverre skuffet. Her sies det veldig lite om tekniske og sosiale nyvinninger i framtida. Lenge trodde jeg at det kanskje kunne være en politisk roman på linje med Thomas Mores «Utopia» - at vi skulle få en roman med tvisyn på et samfunn av en helt annen karakter enn det vi kjenner. Men heller ikke her ble mine forventninger møtt. Beskrivelsen av kommunen som ikke er – «Ytre Haugalandet» - blir alt for statisk til at den kan si oss noe om de forholdene vi lever under i dag, og gi nye perspektiver på måten vi organiserer samfunnet. Jeg har derfor valgt å se på denne boka som en dannelsesroman – en roman hvor Kaupang beskriver sitt møte med kommunene slik de er – og en lengsel mot kommunen som ikke er.

Språklige svakheter.

I språkføringen ligger en av Kaupangs svakheter – boka er preget av slapt og til dels uforståelig språk. Hvilket tyder på at Kaupang kanskje burde ha valgt et tradisjonelt forlag, slik at han kunne fått hjelp til å lese korrektur og bearbeide boka før den ble utgitt? Det ser ikke ut til at Haugesund kommune har bidratt med korrekturlesing eller andre språklige forbedringer.

Hele første kapittel er «klipp og lim» fra stortingsmeldinger og rapporter fra «ekspertutvalg». Dette gir naturlig nok et heller tørt og byråkratisk språk – og dessverre henfaller Kaupang til denne aktiviteten flere ganger i løpet av boka. Her hadde det vært en stor fordel om han hadde henvist til de aktuelle dokumentene – så kunne de spesielt interesserte ha lest disse i tillegg. På den annen side skal Kaupang ha kreditt for at han ikke utgir andres tanker som sine egne – i så måte kunne flere forfattere ha lært av det.

Dessverre for Kaupang, blir språket dårligere og mindre tydelig når han sjøl skal ordlegge seg. Noen eksempler på språklige problemer kan belyse dette:

Utydelighet – som for eksempel i denne passasjen: «Når det gjelder øvrig regional statsforvaltningen, inngår Sveio med de øvrige kommuner i om lag halvparten.» Her klarer han ikke å bestemme seg for om han skal bruke bestemt eller ubestemt form – og hva det betyr at Sveio og de øvrige kommunene inngår i om lag halvparten av statlig regional forvaltning forblir høyst uklart.

Uforståelighet – som for eksempel i dette utsnittet: «Men også summen av samtlige kommuners valg og prioriteringer for eksempel innenfor gjelder bolig, næringsarealer og sentre har betydning for transporten samlet sett.» Gjentatt lesing av denne setningen gjør det komplett umulig å forstå hva Kaupang egentlig prøver å si.

Rene korrekturfeil – som for eksempel her: «Nåværende situasjon innebærer at det er for eksempel er krevende å gjennomføre en mer restriktiv parkeringspolitikk av frykt for svekket konkurransekraft for egen kommune og sentre.» Her ville et forlag enkelt og greit ha strøket en «er».

Begrepsforvirring – som her: «Kommunene forholder seg for eksempel også til ulike veiledningsregimer fra to par fylkesmannsembeter og to par fylkeskommuner innenfor planlegging.» Dette betyr at kommunene forholder seg til 4 fylkesmenn og 4 fylkeskommuner – noe de sannsynligvis ikke gjør. Hvilket kan føre tankene til at Kaupang kan ha en bakgrunn innen sportsjournalistikk – der de jevnlig opererer med utsagn som «akkurat nå er han den raskeste mann i verden på to par ski».

Her er det dermed et stort forbedringspotensial til neste utgivelse fra Kaupang. Er det da slik at et noe ubehjelpelig språk skjuler bokens øvrige litterære kvaliteter?

Æ vil vær en lykkelig gjænnomsnittsmainn

I sin streven etter å forstå Ytre Haugalandet, ser det ut til at Kaupang har latt seg inspirere av Åge Aleksandersens hitlåt. Kaupang simpelthen elsker gjennomsnitt. For å vise sin begeistring for gjennomsnittet, har han laget et eget vedlegg på 24 sider til boka. Her sammenligner han Ytre Haugalandet med gjennomsnittet av andre kommuner – og han sammenligner også det som skal bli Ytre Haugalandet med hverandre.

I sin begeistring over gjennomsnittet, unnlater imidlertid Kaupang å fortelle oss som lesere hvorfor han er så begeistret over dette. Åge Aleksandersen vil være lykkelig som gjennomsnittsmann. Hva Kaupang mener at Ytre Haugalandet skal bli når de blir gjennomsnittlige, er derimot mer uklart. Han nøyer seg i flere passasjer bare med å konstatere at gjennomsnittlig er bra, slik som her: «En struktur med en felles storkommune vil kunne innebære en reduksjon i tjenestetilbudet med 17,4 % i Tysvær og en tilsvarende økning med 4,1 % i Karmøy, 2,5 % i Sveio og 1,4 % i Haugesund.» Det eneste tilløp til begrunnelse for denne begeistringen over gjennomsnittet, er at Kaupang skriver at «(…) harmonisering av kostnadsnivået gir et stort potensiale for mer likeverdige tjenester i regionen (…)». Dette skjer helt uten at Kaupang forteller oss noe om hvilket tjenestenivå han mener er fornuftig i kommunen som ikke finnes.

Merkelige møter

Sentralt i dannelsesromanen er beskrivelsen av de mennesker forfatteren møter på sin reise. Dette er Kaupang merkelig tilbakeholden med å fortelle oss noe om. Kanskje har dette noe med hans begeistring for gjennomsnitt å gjøre? I så fall hadde det vært naturlig om Kaupang hadde møtt et gjennomsnitt av befolkningen i det som skal bli Ytre Haugaland kommune. Dette gjør han ikke, derimot skriver han at har gjennomført «om lag 40 telefonintervjuer». Hvem disse «om lag 40» er, forblir noe uklart – med unntak av at 11 av dem er «næringslivsfolk i regionen». Resten beskrives som «rådmenn, virksomhetsledere og kommunalsjefer. Kaupang er tydelig på at dette ikke er statistisk holdbart – men velger likevel å presentere svarene i prosentuerte tabeller. Spørsmålene kan tyde på at Kaupang er noe tvilende til prosjektet – ettersom ett av spørsmålene lyder «En storkommune vil ikke gi grunnlag for forbedret samhandling». Her kan vi av tabellen lese at 6 av de 11 ser betydelig mer optimistisk på Ytre Haugalandet enn det Kaupang gjør, ettersom de erklærer seg helt uenig i påstanden. På bakgrunn av telefonsamtalene med disse 11, konkluderer Kaupang med at «(…) noen er veldig positive(…)» mens andre «(…) er generelt positive, men likevel litt skeptiske(…)». Og det oppsummeres med at «Ingen av informantene fra næringslivet er direkte imot en kommunesammenslutning i området.» Denne mangel på entusiasme, kan kanskje ha sin bakgrunn i Kaupangs lite motiverende spørsmål – og man undres på om Kaupang egentlig lengter mot kommunen som ikke er.

Her spørs det om ikke Kaupang har bommet på formålet med dannelsesreisen. Resultatet kunne blitt mye mer spenstig om han hadde tatt en prat med folk ansikt til ansikt. Hvilke drømmer har folk om den nye kommunen som enda ikke er? Har de noen tanker om hvordan kommunen kan bli et godt sted å bo? Hva er det de savner i dag, som de kanskje kan få i kommunen som enda ikke er? Dessverre ser det ut til at Kaupangs ønske om å presse verden inn i tabeller og gjennomsnitt skygger for dannelsen som ligger i det å åpne opp for det ukjente, å ta imot impulser fra mennesker som han ellers ikke møter.

Tilværelsens mål?

Kaupang har tydeligvis lagt ned en del tid og krefter på å gjøre seg kjent med distriktet, og å forestille seg kommunen som ikke er. Desto mer skuffende blir da konklusjonen, som har svært få visjoner for framtida, og som ikke sier noe om hvordan Kaupang har utviklet seg i møtet med distriktet. Det ser ut til at Kaupang har gått seg vill i sine egne tabeller, og at han har latt sitatene fra ulike stortingsmeldinger og utredninger sette sterke begrensninger på egne tanker. Når alt er beskrevet og vurdert, ender Kaupang opp med konklusjonen om at Ytre Haugalandet kan spare 27,7 millioner kroner hvert år dersom Sveio, Tysvær, Karmøy og Haugesund opphører å eksistere. Tilværelsens mål blir å spare 27,7 millioner? Og på toppen av det hele, skaper Kaupang stor usikkerhet om konklusjonen, ved samtidig å slå fast at etter 20 år vil Ytre Haugalandet få en reduksjon i inntekter på 29,9 millioner? Hvis tilværelsens mål er at man skal spare penger, høres det helt urimelig ut at kommunen som ikke er skal få mindre å rutte med enn de kommunene som er?

Alt i alt ble dette en skuffende leseropplevelse – sjøl om det er enkelte gode tilløp. Haugesund kommune bør i framtida satse på å utgi litteratur av høyere kvalitet enn dette.

Sylskarp presisjon!

I Klassekampen 19. april besværer professor Bernt Hagtvet seg over at journalist Mímir Kristjánsson i en kommentarartikkel omtaler ham som «en overvintret kald kriger» og «skrapsamler på historiens skraphaug». Slike betegnelser er i følge professor Hagtvet intet annet enn «tankeslappe hylstre omkring de rene fordommer» - og bidrar til et lavt presisjonsnivå i debatten.

For å illustrere hvilket presisjonsnivå professor Hagtvet forventer, avslutter han sitt innlegg med følgende formulering: «Der kan Kristjánsson regne med meg som en alliert – så lenge han står på det menneskerettsbundne demokratis grunn og skyr sentimental arbeiderklasseromantikk fra for eksempel skrotvenstres ideologiske skrapsamler, Kjartan Fløgstad.»

Og dermed kan vi slå fast at norsk samfunnsdebatt utvilsomt hadde vært fattigere uten professor Hagtvets sylskarpe akademiske presisjonsnivå!

(publisert som leserinnlegg i Klassekampen)

Norgeshistoriens største ran?

Karmøys politikere har reagert fornuftig på Haugesunds imperialistiske utspill om å få «grensejustert» 25% av Karmøy inn i Haugesund. I en felles henvendelse til Fylkesmannen i Rogaland argumenterer de godt for at «grensejusteringen» må avvises.

Personlig har jeg tenkt at dette forslaget om «grensejustering» var enda ett i rekken av desperate utspill fra Haugesund for å komme på offensiven i kommunereformen – ettersom ingen vil slå seg sammen med Haugesund frivillig. Ettersom Haugesunds økonomi er helt på felgen, regnet jeg med at de ikke ville ha råd til å overta fastlandssida.

Imidlertid skriver Karmøypolitikerne i innlegget «I dette området har Karmøy kommune over tid investert vesentlig i både boligområder, skole, barnehage og omsorgsfunksjoner».

Noe som ser ut til å bety at når Haugesund ønsker «grensejustering», så har de tenkt å overta skoler, sjukeheim, vei, vann og kloakk GRATIS. Dette vil i så fall være et ran som får NOKAS-gutta til å framstå som de reneste amatører.

(publisert som leserinnlegg i "Haugesunds Avis")