Som oppfølging av innlegget om fantastisk litteratur ( http://riisepettersen.blogspot.com/2015/08/ikke-fordi-den-har-et-svar.html ), har jeg denne gangen tenkt å hive meg ut på dilettantismens avgrunnsdype hav.......
Med andre ord - "Det var en mørk og stormfull natt......" - eller noe sånt. Eller mer presist - det hele startet vel med at jeg slet meg gjennom to bind av "Min kamp". Og det ble absolutt en kamp. Sjelden har jeg utsatt meg for noe så drepende kjedelig. Forrige gang var "Sataniske vers" - men da hadde jeg i alle fall vett nok til å stoppe etter 200 sider.
Så - hva er det egentlig som gjør ei bok god eller dårlig?
Litteraturkritikere (og -vitere) vil trolig henge seg opp i allusjoner, komposisjon, språkføring og plassering i forfatterskapet.
For mitt vedkommende har jeg landet på at det er to ting som gjør bøker verdt å lese (uansett sjanger):
a. minimalisme
b. indre logikk
Om bøker oppfyller disse to grunnkravene, kan jeg godta at språket ikke er helt perfekt. Jeg kan leve med trykkfeil. Og jeg kan til og med leve med faktafeil (om de ikke blir alt for grove).
For å være mer konkret:
a. Minimalisme betyr å kutte vekk alt som er unødvendig. Akkurat som i musikken. Har du en bra låt, er det som regel en dårlig ide å slenge på noen ekstra strykere & congas. Det blir bare støy (som i Eurovision). Og har du et bra konsept for boka, holder det med dette:
"Ove er niogfemti år gammel. Han kjører Saab." (Fra "En mann ved navn Ove"). Sammenlign så med Knausgårds uendelige ordsalat:
«Jeg gikk inn på baderommet og låste døren, rotet gjennom skittentøyskorgen og fant den brune, stygge kordfløyelsbuksen, som var helt svart av skitt på knærne. Jeg tok på meg den, smatt inn på rommet og lette fram den fæle, gule strikkegenseren, tok på meg den , gikk i et ubemerket øyeblikk ned trappen og inn på kjelerommet, hvor støvlene, som var det styggeste fottøyet jeg hadde, stod, bar dem ut i gangen og tok dem på meg."
b. Indre logikk betyr at det som skrives må være sannsynlig, gitt det som er tema for boka. Douglas Adams kan få de mest absurde innfall til å høres plausible ut. Tor Åge Bringsværd kan (for eksempel i "Vår verden er dugg") få en postapokalyptisk verden til å framstå som kaotisk - men med et visst system i galskapen. Igjen i kontrast til Knausgård, som på en (eller mer korrekt 5) side(r) kokketterer med sin dårlige hukommelse - for deretter 20 sider senere å gjengi i detalj hva en tidligere (nesten)kjæreste hadde på seg da de gikk tur i skogen nesten 20 år tidligere. Grøss!
