En dings for alt?

 

En dings for alt? (om helsepersonellkommisjonen - del 2)

Publisert som kronikk i Haugesunds Avis

Dette er del 2 av en dobbeltkronikk om helsepersonellkommisjonens utredning «Tid for handling». I første del så jeg på en mangelfull analyse av situasjonen. Denne delen handler om mangelfulle løsninger.

Det positive først

Helsepersonellkommisjonen har flere ulike forslag til løsninger på personellmangelen framover. Noen av dem er positive. Først og fremst slår de fast at Norge skal skaffe seg sitt eget helsepersonell – og ikke drive storstilt rekruttering fra andre land. Her er kommisjonen klar på at det er etisk betenkelig at vi skal skaffe oss dekning av personell på bekostning av andre (spesielt fattigere) land.

Videre er kommisjonen tydelig på at fagarbeidere (spesielt helsefagarbeidere) i dag er for lite prioritert når det gjelder faglig utvikling og videreutdanning. Kommisjonen tar til orde for en vesentlig styrking av både grunnopplæring for ansatte i helse- og omsorgstjenesten som ikke har helsefaglig utdanning, og en satsing på fagskoler (høyere yrkesfaglig utdanning) for å gi ferdig utdannede fagarbeidere bedre kompetanse og høyere yrkesdeltakelse. Som kommisjonen påpeker, er økt utdanning en viktig faktor for at folk skal stå lengre i arbeid og oppleve økt mestring.

Oppgavedeling som svar

Helsepersonellkommisjonen har en oppfatning av at en endret oppgavefordeling skal redusere behovet for helsepersonell. Her nevner de en rekke ulike oppgaveoverføringer, blant annet overføring av oppgaver fra helsepersonell til pasienter og pårørende. Imidlertid har kommisjonen her en stor blindsone – som Norsk sykepleierforbund (og mange enkeltstående sjukepleiere i ulike aviser) har påpekt gjentatte ganger. Det vurderes ikke om dette kan føre til at tilgangen på helsepersonell AVTAR – ettersom en større andel kvinner må utføre ulønnet omsorgsarbeid framfor å være yrkesaktive. Dette er en problemstilling som ikke blir drøftet av kommisjonen.

Kommisjonen vurderer også ulike muligheter for oppgavedeling mellom helsepersonell. Kommisjonen påpeker at det største potensialet for oppgavedeling i helse og omsorgssektoren trolig ikke ligger i å overføre enkelte oppgaver mellom yrkesgrupper, men handler i stedet om å få til en mer effektiv organisering av utførelse av arbeidsoppgaver. Størst potensial følger med å ruste de ulike personellgruppene til å kunne utføre flere oppgaver, for å utløse økt fleksibilitet i tjenestene. God organisering kan også bidra til å frigjøre tid hos høyt utdannede yrkesgrupper, slik at de i større grad kan bruke tiden sin på særlig spesialiserte oppgaver, som andre ikke kan gjøre. I prinsippet skal dette også kunne frigjøre arbeidstimer, slik at det totale personellbehovet kan reduseres. Men kommisjonen er mindre tydelig på hvorvidt oppgaver som helsepersonell i dag utfører kunne vært gjort av personell uten helsefaglig kompetanse. Kommisjonen berører også i liten grad den store tidstyven som ligger i målstyring og generering av ulike rapporter som i liten grad medfører økt kvalitet på helsehjelpen.

Teknologi som frelser

En svakhet med kommisjonens forslag til løsninger, er hvordan den hviler seg tungt på bruken av teknologi for å effektivisere tjenestene. I flere kommuner har man allerede kommet langt med innføring av velferdsteknologi i omsorgstjenestene, uten at de kan vise til store besparelser i antall ansatte. Ifølge siste gevinstrealiseringsrapport fra Helsedirektoratet er gjennomsnittlig gevinst pr. kommune ca. 700.000 ved innføring av velferdsteknologi (som svarer til om lag ett årsverk). Store deler av teknologien rapporten omtaler, har enda ikke blitt utviklet. Dette er da også årsaken til at rapporten foreslår å bevilge hele 5 milliarder til forskning på personellbesparende teknologiske løsninger. Dette blir derfor i beste fall en svært usikker løsning på problemet. Teknologien kan lett vise seg å få langt mindre betydning enn hva rapporten legger opp til. Behovet for personell til å montere og vedlikeholde teknologien er heller ikke berørt i kommisjonens rapport. Å erstatte mennesker med teknologi, har også flere potensielt negative konsekvenser det finnes lite forskning på enda. Det finnes imidlertid flere pågående forskningsprosjekter som reiser viktige etiske problemstillinger ved en slik teknologibruk. Disse bør i lang større grad veies opp mot de økonomiske og personellmessige besparelsene. I tillegg gjør det tjenestene særdeles sårbare, ettersom man er avhengig av at teknologien virker 100% til enhver tid.

 

Dårligere arbeidsvilkår som grunnlag for å rekruttere og beholde?

Etter å ha slått fast at deltidsarbeid er sløsing med etterspurt arbeidskraft, forsøker kommisjonen seg med langvakter (økt arbeidsbelastning) og flere helgevakter (økt turnusbelastning) som «prisen» helsepersonell må betale for å få høyere stillingsandeler. Grunnbemanning er i svært liten grad nevnt som et tiltak. Kommisjonen har ikke gjort noen grundige undersøkelser for å finne ut hva som skal til for at de som har forlatt helsesektoren (om lag 17.000 sjukepleiere jobber i dag utenfor helsesektoren) skal komme TILBAKE til helsesektoren og bli der.

 

Til slutt har kommisjonens flertall et merkelig forslag til bedre organisering av arbeidsforhold og arbeidstid. Mindretallet ønsker heldigvis å opprettholde dagens ordninger. Et flertall i Helsepersonellkommisjonen vil oppfordre partene til å finne løsninger som støtter opp under prinsippene om virksomhetenes ansvar og myndighet, og mener at en nærliggende løsning vil være å fastsette bestemmelser om gjennomsnittsberegning av arbeidstid og eventuelt andre forhold som krever avtale i de sentrale tariffavtalene, slik det er gjort i andre sektorer.

I tillegg vurderer flertallet at dersom partene ikke kommer frem til en slik enighet, bør myndighetene iverksette en gjennomgang av arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser, for å sikre at arbeidsgiver har myndighet til å ivareta ansvaret for både å bemanne tjenesten og til å ivareta arbeidsmiljølovens krav om at arbeidstakerne skal ha et fullt forsvarlig arbeidsmiljø. I dag er det lovfestet at arbeidsgiverne er avhengige av å inngå en avtale med tillitsvalgte om gjennomsnittsberegning av arbeidstiden. Dette sikrer at lokale foreninger har innflytelse over medlemmenes arbeidstid og arbeidsvilkår. Flertallet foreslår å fjerne lokal avtalerett og flytte dette over til sentrale tariffavtaler, slik at arbeidsgiver i større grad kan planlegge økt vaktbelastning. Hvordan kommisjonen har tenkt seg at ØKT helgebelastning kombinert med flere pasienter/brukere pr. ansatt skal virke rekrutterende, redusere sykefraværet og få helsepersonell til å stå lengre i jobb framstår som relativt uklart.

 

Konklusjon: Helsepersonellkommisjonens utredning framstår ikke som noe egnet redskap for å rekruttere og beholde helsepersonell i framtidas Norge.