Blir det handling?

 

Blir det handling? (del 1 om Helsepersonellkommisjonen)

Publisert som kronikk i Haugesunds Avis

Sommerferien er snart ferdig, med de vanlige rapportene om mangel på fagfolk i helsetjenesten. I tillegg melder Khrono (avis for høgskoler og universiteter i Norge) om at det etter årets hovedopptak er 338 ledige studieplasser ved 15 av landets 37 ulike studietilbud på sykepleie. Det ser altså ikke spesielt mye lysere ut framover.

I denne dobbeltkronikken vil jeg se nærmere på Helsepersonellkommisjonens rapport «Tid for handling». Denne delen handler om kommisjonens mangelfulle analyse, neste del handler om kommisjonens manglende løsninger.

Mandat og forståelse

Helsepersonellkommisjonen ble oppnevnt med følgende formål: «Kommisjonen skal etablere et kunnskapsgrunnlag og foreslå treffsikre tiltak i årene framover for å utdanne, rekruttere og beholde kvalifisert personell i helse- og omsorgstjenesten i hele landet for å møte utfordringene i helse- og omsorgstjenestene på kort og lang sikt.»

 

Av en eller annen grunn har kommisjonen oppfattet mandatet slik at helsepersonells andel av sysselsettingen skal være konstant fram til 2040. Helse og omsorg sysselsetter i dag omtrent 15% av arbeidstakerne. Kommisjonen mener (av hensyn til «verdiskapingen») at det ikke kan påregnes at denne andelen kan bli høyere. Imidlertid har denne andelen økt jevnt og trutt siden 1970 (som er kommisjonens startpunkt for vurdering av sysselsettingsutviklingen), uten at vi har opplevd noen økonomisk katastrofe av den grunn. Kommisjonen viser til at vi har høyere andel ansatt i helse- og omsorgstjenester enn andre EØS-land – og bruker dette som argument. Samtidig viser de til at det i andre europeiske land blir gitt mer uformell omsorg enn i Norge. Her bommer kommisjonen:

a. Det er ingen grunn til at dagens nivå skal utgjøre noe «tak» på andelen sysselsatte. Kommisjonen viser sjøl (i kapittel 13) til at «referansealternativet» - der dagens nivå opprettholdes – i 2040 medfører at 18% av arbeidstakerne vil være sysselsatt i helse- og omsorgstjenesten. Det kan knapt nok tenkes å utgjøre noe særlig økt belastning på «verdiskapingen».

b. De drøfter ikke den samfunnsmessige effekten av at kvinner (som fortsatt er hovedrekrutteringsgrunnlaget for helsepersonellutdanningene) utfører ULØNNET omsorgsarbeid. Å sammenligne oss med land der det utføres mye ulønnet omsorgsarbeid, og bruke det som en målestokk, kan føre til at tilgangen på helsepersonell AVTAR – ettersom en større andel kvinner må utføre ulønnet omsorgsarbeid framfor å være yrkesaktive.

 

«Gjennomsnitt er saliggjørende»

Helsepersonellkommisjonen bruker det at Norge har høy dekning av helsepersonell som et argument mot at det kan skje en økning. Dette sammenliknet med andre europeiske land. Det er tatt noe forbehold for spredt bosetning – ettersom det er geografisk noe enklere å yte tjenester i Nederland enn i Norge. Ut over dette er det ingen drøfting av hva som er et fornuftig nivå. Det vises bare til at Norge ligger «over gjennomsnittet». Der helsetjenestene i flere europeiske land er på vei mot full kollaps, har vi i Norge klart å bevare et system som kommisjonen sier har «høy kvalitet». Og kommisjonen viser også til at land som Frankrike og Tyskland har store problemer med å opprettholde driften i helsetjenesten. Kommisjonen drøfter ikke om ÅRSAKEN til at Norge fortsatt har en helsetjeneste som fungerer, er at vi «ligger over gjennomsnittet». Det vises også til at det framover vil stilles krav til større helseberedskap på grunn av framtidige pandemier. Kommisjonen vurderer ikke om årsaken til at Norge kom gjennom pandemien på en bedre måte enn mange andre land kan ha sammenheng med at vi «ligger over gjennomsnittet». Kommisjonen sier også at noe av årsaken til veksten i antall helsepersonell er at «produktivitetsveksten» i helsesektoren er lav. Begrepet «produktivitet» framstår som noe utydelig definert.

 

Lave stillingsandeler og høyt fravær

Helsepersonellkommisjonen peker helt korrekt på at det er stor utbredelse av lave stillingsandeler i helse- og omsorgssektoren – og påpeker at det ligger en arbeidskraftreserve i å få flere til å stå i høyere stillingsandeler (kommisjonens tiltak kommer jeg tilbake til i del 2). Dersom alle helsefagarbeidere går opp i 100% stilling, er det en reserve på om lag 18.000. For sjukepleiere er reserven om lag 15.000. Det er kjent at vaktbelastning gjør at spesielt kvinner velger å gå i reduserte stillinger. Kommisjonen drøfter ikke vaktbelastning og lav grunnbemanning som årsak til at mange jobber «frivillig» deltid – og har heller ingen analyse av hvordan turnusarbeid påvirker sjukefravær og tidlig avgang fra yrket. Den nøyer seg med å konstatere at for menn i helse- og omsorgstjenester er sjukefraværet også høyere enn for menn i andre yrker. Korrekt nok gir kommisjonen en kort oversikt over hvordan psykososiale belastninger påvirker sjukefraværet, men gjør ingen videre drøftinger knyttet til dette.

I tillegg til økt stillingsandel, påpeker kommisjonen at det ligger et potensiale i å utsette avgangsalderen for helsepersonell. For sjukepleiere er pr. i dag gjennomsnittlig avgangsalder 58 år – for helsefagarbeidere noe lavere. Heller ikke her går kommisjonen særlig grundig inn på årsakene til tidlig avgang.

Overbehandling som problem

Helsepersonellkommisjonen vurderer at en av driverne for økt etterspørsel etter helsepersonell er overbehandling og overdiagnostikk. Den viser til at det blir utført undersøkelser og behandling som ikke har dokumentert nytteeffekt. Noe også Haugesunds Avis har vist til eksempler på. Imidlertid sier kommisjonen også at den mangler statistikk (spesielt for private helsetjenester) som kan vise nøyaktig HVOR STOR denne effekten er. Også her vises det til gjennomsnitt av ulike undersøkelser og behandlinger – uten at kommisjonen har noen klare tanker om hva som er et «optimalt nivå». En viktig årsak til høyt forbruk av undersøkelser kan – som Torgeir Bruun Wyller har påpekt – være nettopp kravet til «produktivitet». Når liggetiden i sjukehus skal være så kort som mulig – og antall sjukehussenger så lavt som mulig – medfører det at man gjerne bestiller flere undersøkelser samtidig. Når det ikke gis rom for klinisk vurdering, og mulighet til «å se det an», blir konsekvensen gjerne at man gjennomfører flere undersøkelser på kort tid. Dette er en problemstilling som kommisjonen ikke går inn på.

I neste kronikk skal jeg ta for meg kommisjonens forslag til løsninger – og påvise hvordan disse er utilstrekkelige.