Ikke fordi den har et svar

Noen bøker er skumle.
De starter alltid pent og forsiktig - og uten at du merker det, har de festet ballegrepet og tvinger deg inn i teksten på en slik måte at andre ting i en periode blir irrelevante.
Årets opplevelse startet på Bruns bokhandel i Trondheim. Ettersom sommeren medførte en lengre togreise, var jeg på utkikk etter reisefølge - og kom ut igjen med "Dirk Gently's Holistic Detective Agency" av Douglas Adams og "Ikke fordi den har et svar, men fordi den har en sang" av Tor Åge Bringsværd. Tilfeldig utvalg? For å si det med Dirk Gently "There is no such thing as "coincidence"".
Det er neppe tilfeldig at begge har skrevet om Odin (ok - for Adams' del ETTER at "Dirk Gently's Holistic Detective Agency" ble skrevet - men som Dirk Gently trolig også ville ha bemerket; ting skjer ikke alltid i den rekkefølgen vi oppfatter at de skjer). Guden som har skapt verden - og som seinere gir sitt ene øye for å FORSTÅ den. Guden som veit at det ikke uten videre er en god ting at guder griper inn i den verden de har skapt.
Men så smyger bøkene seg inn på deg på helt ulike måter. Der Adams får de mest absurde situasjoner til å virke hverdagslige, får Bringsværd det hverdagslige til å virke nytt og tankevekkende. Der Adams skriver (tildels hysterisk) morsomt - med en mørk undertone, skriver Bringsværd (denne gangen) mørkt med en lys undertone. Adams driver deg framover fra side til side - Bringsværd tvinger deg til å ta inn boka ord for ord (går det an å sluke langsomt?) og utfordrer deg hele tida til å lage dine egne bilder. For hvordan ser egentlig en flykrell ut?
Det er neppe heller tilfeldig at begge har skrevet om hva som skjer når "noen" griper inn og forandrer historiens gang. I begge tilfeller kunne det ha endt med katastrofe - men begge har (på en måte) en "lykkelig slutt".
Siden Bringsværds bok er ny av året, tenkte jeg å fortsette med den (og kanskje komme tilbake til Adams' ved en senere anledning).
Så hva "handler" "Ikke fordi den har et svar, men fordi den har en sang" om?
Bringsværd hadde ikke vært Bringsværd hvis han hadde holdt seg til ett tema. Han er en av disse gammeldagse forfatterne som håndterer mange ulike tema innen ett kapittel - og enda flere innenfor rammen av ei heil bok - i motsetning til de "moderne" Knausgårdene som stort sett bare håndterer ETT tema (seg sjøl).
Boka handler om den umulige kjærligheten som kanskje blir mulig - om Ammer og Vala og om Aila og Rantur.
Den handler om Krigel - poeten uten menneskelige følelser - som skriver for å nærme seg det menneskelige.
Den handler om hva som skjer når vi bygger våre forestillinger om "de andre" på våre egne fortellinger - uten å undersøke hvordan "de andre" faktisk er.
Den handler om hva som skjer når de undertrykte overtar - og om det er mulig for de undertrykte å behandle sine tidligere undertrykkere med respekt og verdighet.
Tematisk griper den også tilbake til den 30 år gamle "Ker Shus" - men denne gangen med mer håp og større tro på at det kan finnes en vei ut.
Hele veien med en språklig lekenhet - og nydannede ord for å beskrive en virkelighet som likner vår egen - men som likevel er helt forskjellig fra vår. Dette stiller sjølsagt krav til leseren om å bli med på leken, om å være med på at språk også må nydannes for å kunne beskrive en ny virkelighet. Og, nei, VG (http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=10113527 ) en "birn" er IKKE en bjørn!
Så er det kanskje på tide med en liten reservasjon - før konklusjonen. Bringsværds forfatterskap er så stort og omfattende at jeg ikke på noen måte kan påberope meg å ha lest alt - men jeg har lest med glede. Og det gjennomgående "tema" i det jeg har lest (og det er godt mulig at Bringsværd sjøl vil være ravende uenig), er at det er viktigere å finne de gode spørsmålene, enn å ha de gode svarene. Bøkene er utforskende og søkende i jakten på nettopp det gode spørsmålet - som driver leseren til å problematisere (nesten) alt det vi i det daglige tar som en selvfølge.


Og som et svar på det som VG etterlyser i sin anmeldelse, avsluttes omtalen (av begge bøkene) med en vri på det kinesiske ordtaket;
Forfatteren skriver ikke fordi han har et svar. Han skriver fordi han har en fortelling.


P.s. - og så er det kanskje på tide å lese Ker Shus om igjen......