Død eller begeistret?

Under overskriften «Venstresiden på dødsleiet?» i Haugesunds Avis, har Knut Birkeland noen tanker om venstresidas framtid. Birkeland avslutter med at «Dette er ikke en nekrolog eller en spådom…».
Jeg er absolutt enig med Birkeland i at det er for tidlig å skrive venstresidas nekrolog.

Globalt perspektiv

Er det virkelig slik at alle idealene nå er døde? Globalt sett er det mye som ikke har fylt forventningene til de som var unge og radikale på 70-tallet. Likevel kan man ikke erklære «venstresida» død og begravet;

• I Uruguay er president Jose Mujica elsket av de fattige, og er en president som tar sosial utjevning alvorlig.
• I Venezuela har Hugo Chavez bidratt til å gi millioner av fattige et verdig liv og politisk innflytelse.
• Cuba ble aldri et sosialistisk paradis – men er en humanitær stormakt. Kubanske leger redder liv på Haiti og i en rekke land i Sør-Amerika. Cuba var avgjørende for avskaffelsen av apartheid i Sør-Afrika.

For bare å nevne noen eksempler. Fortsatt er det slik at tanken om rettferdighet og sosiale og demokratiske rettigheter for alle lever i beste velgående.

Sverige som eksempel

Ved valget i 2010 fikk den svenske Alliansen (Moderaterna, Kristdemokraterna, Folkpartiet og Centerpartiet) 49,87% av stemmene. De rødgrønne (Socialdemokraterna, Miljöpartiet og Vänsterpartiet) fikk 43,60%. Sverigedemokraterna fikk 5,70%.
Ved valget i år, fikk Alliansen 39,3% av stemmene – og samtlige av partiene gikk tilbake. De rødgrønne fikk 43,7% av stemmene – altså en marginal framgang. Og hvor gikk velgerne? Noen ser ut til å ha gått til Feministisk initiativ som fikk 3,1% - og dermed ikke ble representert i Riksdagen. Flesteparten av de borgerlige velgerne ser ut til å ha gått til Sverigedemokraterna, som kommer inn med et rekordhøyt antall representanter i Riksdagen.
Den svenske venstresida ligger ikke «på dødsleiet» - men den har ikke klart å mobilisere nok velgere til å få til et reelt systemskifte. Alliansen har privatisert velferdstjenester – noe som har liten folkelig støtte. Alliansen har sørget for et svensk skolesystem i fritt fall – og lista kunne gjøres mye lengre. Alt dette burde gi venstresida bortimot åpent mål i valgkampen. Men de som er misfornøyd med den borgerlige politikken, har ikke gått til venstre, men til høyre. Jeg er enig med Birkeland i at storparten av de 781.000 som stemte på SD ikke i utgangspunktet er rasister – de er bekymret for raseringen av det svenske velferdssamfunnet. Så det store spørsmålet blir dermed hvorfor SD har større appell enn venstresida? I motsetning til mange norske kommentatorer, tror jeg at mye av forklaringa er at «de rødgrønne» ble for LITE venstreorienterte.

Debatt og begeistring

I enkeltsaker er det veldig mange nordmenn som er enige med partier som befinner seg til venstre for sentrum. Så hvorfor klarer vi ikke å skape begeistring for den samlede politikken?
Jeg tror mye av utfordringen her i Norge, er det snevre debattklimaet – at ting blir tatt for gitt. Skal «venstresida» komme fram med våre løsninger – må vi også få rom for en bred debatt.
Et kort, og lokalt eksempel på debattklima; Da Simon Næsse reiste debatten om hvorfor en «robust» og veldrevet kommune som Karmøy skulle slå seg sammen med det finansielle og politiske konkursboet Haugesund – ble han møtt med øredøvende taushet.
Rødt tar utfordringen – fram mot kommunevalget skal vi presentere løsninger som skaper debatt – og begeistring!
(trykket i Haugesunds Avis 23.09.14)