Det har vært generalforsamling i Statoil, og den "rød-grønne" regjeringen demonstrerer nok en gang at "aktivt eierskap" betyr at staten som eier overhodet ikke har noen formeninger om statseide selskapers miljøansvar.
http://e24.no/makro-og-politikk/article3082943.ece
Foreløpig er ikke miljø- og helsekonsekvenser av oljesandutvinning sikre, men kanadiske myndigheter advarer mot å bade og spise fisk i områder der utvinning skjer
http://e24.no/boers-og-finans/article3084333.ece
Føre var? Etiske krav? Miljøkrav?
Det stiller vi (kanskje) til andre gjennom Statens Pensjonsfond Utland (Oljefondet). Slike krav hører tydeligvis ikke hjemme på generalforsamlingen til det norske selskapet som har størst engasjement i utlandet.
Interessant nok stiller svenske private fond krav til Statoil og stemmer mot oljesandutviklingen på generalforsamlingen. Mens de statlige investerer i oljesand. Så kanskje er det ikke bare den norske regjeringen som har problemer med troverdighet i forhold til miljøansvar.........
www.etc.se/21835/vaerldens-smutsigaste-energiprojekt/
fredag 7. august 2015
Livet imiterer kunsten
Noen ganger blir det slik at kunsten gir god innsikt i samfunnet og de mekanismene som virker der.
Rett etter jul startet jeg lesinga av "Nordaust-passasjen" av Kjartan Fløgstad. Som alltid (?) skriver Fløgstad godt. I utgangspunktet handler boka om to gutter som blir evakuert fra Spania under borgerkrigen. Gjennom en rekke omveier havner den ene i Mexico, og den andre i Sovjet. Fløgstad følger disse to ulike skjebnene i en parallellhandling - samtidig som han tar sidesprang som kommenterer dagens virkelighet.
(I parentes bemerket har han også et ramsalt spark til oss whiskysnobber; Norsk akevitt er blitt den nye merkevaren som eksporteres til alle land. Den aller mest eksklusive heter ÆØÅ - som er komplett umulig for utlendinger å uttale, og derfor er blitt den aller mest etterspurte.)
På side 86-87 kan man lese følgende passasje:
Den samrøystes dommen Stroem vs. Walker viste til liknande avgjerder i EU-domstolen og slo fast at fordi økonomisk utjamning og progressiv skattlegging var å sjå på som kollektiv bestikking av store veljergrupper, måtte retten forby slik verksemd som forsøk på korrupsjon. Som klår presedens kunne ein visa til den folkevalde og ustanseleg gjenvalde venezuelanske diktatoren Hugo Chavez, som i årevis hadde skusla bort statens oljeinntekter på å kjøpa veljarar, ved å gi fattigfolk skular, utdanning, helsestell, alderspensjon og betre livsvilkår. Derfor hadde han ein rettsordre hengande over seg og var ettersøkt over heile den frie verda. Uttrykt i tusen avisledarar slo den offentlege meining hardt ned på slikt misbruk av statens ressursar, som ein ikkje kunne karakterisere med andre ord enn massiv korrupsjon. Slike tilstandar kunne ikkje demokratiet og verdssamfunnet tåla.
Noen måneder senere utgir Civita boka "Diktator i forkledning" (http://www.civita.no/publikasjon/diktator-i-forkledning ) som viser at høyresidas tenketank gjør sitt aller beste for å leve opp til Fløgstads framstilling. I dette intervjuet med Klassekampen, gjør Kristian Tonning Riise (no relations - heldigvis!) sitt aller beste for å framstå enda mer absurd parodisk enn Fløgstad ( http://www.klassekampen.no/61067/article/item/null/gar-i-strupen-pa-chvez ):
Riise hevder at Chávez har blitt valgt på udemokratisk vis og at han bruker demokratiske rammeverk «ikke for å nå demokrati, men for å sementere autoritære strukturer». Et av bokas kapitler heter «Kunsten å stjele valg».
- Mener du Chavez er en diktator?
- Nei, han er ikke det i akademisk forstand. Men han har vært veldig flink til å gi retorikken sin og måten å bygge opp samfunnet på en demokratisk innpakning. Han er en autoritær leder som ikler seg demokratiets rammeverk. sier Riise, som håper boka skal bidra i «debatten om grensedragningen mellom demokrati og diktatur».
Og litt lengre ned:
Ifølge Riise kan Chávez bruke statens ressurser på å drive egen valgkamp, bøtelegge eller til og med stenge opposisjonelle medier, fengsle folk uten rettssak eller dom og nekte opposisjonelle å stille til valg.
- Legger man sammen disse mekanismene, får man ikke et demokratisk valg, men et demokratisk utfall av et udemokratisk valg, sier Riise.
I 1998 hadde 20 prosent av venezuelanere over 18 år ikke registrert seg som velgere. Foran valget i fjor hadde 96 prosent av de stemmeberettigede registrert seg som velgere. Ved presidentvalget i 1998 var valgdeltakelsen 63,76 prosent. Ved siste presidentvalg i oktober 2012 var den på 80,52 prosent. (I USA var den på 58,9 prosent.)
- Hva sier slike tall om demokratiet i Venezuela?
- Jeg er enig i at valgdeltakelse er en av tingene som kan gi en indikasjon på demokrati, og dette er en av tingene som gjør Venezuela veldig interessant også. Det er jo ingen tvil om at det fortsatt eksisterer en enorm folkelig oppslutning om Chávez, sier han.
Som Monty Python ville ha sagt: "Say no more!"
Etter at intervjuet ble gjort, har Chavez forlatt oss - og det kan være all mulig grunn til å følge med på hva høyresida både her til lands og i Latin-Amerika kommer til å sette inn av propaganda rettet mot reformene Chavez fikk gjennomført.
Men kanskje kan det også være et visst håp om at debatten om Venezuela etter Chavez kan ta en mer saklig vending - slik som i denne kronikken i Aftenposten: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Venezuela-sett-fra-Norge-7148145.html#.UULsjRzA32s
Rett etter jul startet jeg lesinga av "Nordaust-passasjen" av Kjartan Fløgstad. Som alltid (?) skriver Fløgstad godt. I utgangspunktet handler boka om to gutter som blir evakuert fra Spania under borgerkrigen. Gjennom en rekke omveier havner den ene i Mexico, og den andre i Sovjet. Fløgstad følger disse to ulike skjebnene i en parallellhandling - samtidig som han tar sidesprang som kommenterer dagens virkelighet.
(I parentes bemerket har han også et ramsalt spark til oss whiskysnobber; Norsk akevitt er blitt den nye merkevaren som eksporteres til alle land. Den aller mest eksklusive heter ÆØÅ - som er komplett umulig for utlendinger å uttale, og derfor er blitt den aller mest etterspurte.)
På side 86-87 kan man lese følgende passasje:
Den samrøystes dommen Stroem vs. Walker viste til liknande avgjerder i EU-domstolen og slo fast at fordi økonomisk utjamning og progressiv skattlegging var å sjå på som kollektiv bestikking av store veljergrupper, måtte retten forby slik verksemd som forsøk på korrupsjon. Som klår presedens kunne ein visa til den folkevalde og ustanseleg gjenvalde venezuelanske diktatoren Hugo Chavez, som i årevis hadde skusla bort statens oljeinntekter på å kjøpa veljarar, ved å gi fattigfolk skular, utdanning, helsestell, alderspensjon og betre livsvilkår. Derfor hadde han ein rettsordre hengande over seg og var ettersøkt over heile den frie verda. Uttrykt i tusen avisledarar slo den offentlege meining hardt ned på slikt misbruk av statens ressursar, som ein ikkje kunne karakterisere med andre ord enn massiv korrupsjon. Slike tilstandar kunne ikkje demokratiet og verdssamfunnet tåla.
Noen måneder senere utgir Civita boka "Diktator i forkledning" (http://www.civita.no/publikasjon/diktator-i-forkledning ) som viser at høyresidas tenketank gjør sitt aller beste for å leve opp til Fløgstads framstilling. I dette intervjuet med Klassekampen, gjør Kristian Tonning Riise (no relations - heldigvis!) sitt aller beste for å framstå enda mer absurd parodisk enn Fløgstad ( http://www.klassekampen.no/61067/article/item/null/gar-i-strupen-pa-chvez ):
Riise hevder at Chávez har blitt valgt på udemokratisk vis og at han bruker demokratiske rammeverk «ikke for å nå demokrati, men for å sementere autoritære strukturer». Et av bokas kapitler heter «Kunsten å stjele valg».
- Mener du Chavez er en diktator?
- Nei, han er ikke det i akademisk forstand. Men han har vært veldig flink til å gi retorikken sin og måten å bygge opp samfunnet på en demokratisk innpakning. Han er en autoritær leder som ikler seg demokratiets rammeverk. sier Riise, som håper boka skal bidra i «debatten om grensedragningen mellom demokrati og diktatur».
Og litt lengre ned:
Ifølge Riise kan Chávez bruke statens ressurser på å drive egen valgkamp, bøtelegge eller til og med stenge opposisjonelle medier, fengsle folk uten rettssak eller dom og nekte opposisjonelle å stille til valg.
- Legger man sammen disse mekanismene, får man ikke et demokratisk valg, men et demokratisk utfall av et udemokratisk valg, sier Riise.
I 1998 hadde 20 prosent av venezuelanere over 18 år ikke registrert seg som velgere. Foran valget i fjor hadde 96 prosent av de stemmeberettigede registrert seg som velgere. Ved presidentvalget i 1998 var valgdeltakelsen 63,76 prosent. Ved siste presidentvalg i oktober 2012 var den på 80,52 prosent. (I USA var den på 58,9 prosent.)
- Hva sier slike tall om demokratiet i Venezuela?
- Jeg er enig i at valgdeltakelse er en av tingene som kan gi en indikasjon på demokrati, og dette er en av tingene som gjør Venezuela veldig interessant også. Det er jo ingen tvil om at det fortsatt eksisterer en enorm folkelig oppslutning om Chávez, sier han.
Som Monty Python ville ha sagt: "Say no more!"
Etter at intervjuet ble gjort, har Chavez forlatt oss - og det kan være all mulig grunn til å følge med på hva høyresida både her til lands og i Latin-Amerika kommer til å sette inn av propaganda rettet mot reformene Chavez fikk gjennomført.
Men kanskje kan det også være et visst håp om at debatten om Venezuela etter Chavez kan ta en mer saklig vending - slik som i denne kronikken i Aftenposten: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Venezuela-sett-fra-Norge-7148145.html#.UULsjRzA32s
Død eller begeistret?
Under overskriften «Venstresiden på dødsleiet?» i Haugesunds Avis, har Knut Birkeland noen tanker om venstresidas framtid. Birkeland avslutter med at «Dette er ikke en nekrolog eller en spådom…».
Jeg er absolutt enig med Birkeland i at det er for tidlig å skrive venstresidas nekrolog.
Ved valget i år, fikk Alliansen 39,3% av stemmene – og samtlige av partiene gikk tilbake. De rødgrønne fikk 43,7% av stemmene – altså en marginal framgang. Og hvor gikk velgerne? Noen ser ut til å ha gått til Feministisk initiativ som fikk 3,1% - og dermed ikke ble representert i Riksdagen. Flesteparten av de borgerlige velgerne ser ut til å ha gått til Sverigedemokraterna, som kommer inn med et rekordhøyt antall representanter i Riksdagen.
Den svenske venstresida ligger ikke «på dødsleiet» - men den har ikke klart å mobilisere nok velgere til å få til et reelt systemskifte. Alliansen har privatisert velferdstjenester – noe som har liten folkelig støtte. Alliansen har sørget for et svensk skolesystem i fritt fall – og lista kunne gjøres mye lengre. Alt dette burde gi venstresida bortimot åpent mål i valgkampen. Men de som er misfornøyd med den borgerlige politikken, har ikke gått til venstre, men til høyre. Jeg er enig med Birkeland i at storparten av de 781.000 som stemte på SD ikke i utgangspunktet er rasister – de er bekymret for raseringen av det svenske velferdssamfunnet. Så det store spørsmålet blir dermed hvorfor SD har større appell enn venstresida? I motsetning til mange norske kommentatorer, tror jeg at mye av forklaringa er at «de rødgrønne» ble for LITE venstreorienterte.
Jeg tror mye av utfordringen her i Norge, er det snevre debattklimaet – at ting blir tatt for gitt. Skal «venstresida» komme fram med våre løsninger – må vi også få rom for en bred debatt.
Et kort, og lokalt eksempel på debattklima; Da Simon Næsse reiste debatten om hvorfor en «robust» og veldrevet kommune som Karmøy skulle slå seg sammen med det finansielle og politiske konkursboet Haugesund – ble han møtt med øredøvende taushet.
Rødt tar utfordringen – fram mot kommunevalget skal vi presentere løsninger som skaper debatt – og begeistring!
(trykket i Haugesunds Avis 23.09.14)
Jeg er absolutt enig med Birkeland i at det er for tidlig å skrive venstresidas nekrolog.
Globalt perspektiv
Er det virkelig slik at alle idealene nå er døde? Globalt sett er det mye som ikke har fylt forventningene til de som var unge og radikale på 70-tallet. Likevel kan man ikke erklære «venstresida» død og begravet;- I Uruguay er president Jose Mujica elsket av de fattige, og er en president som tar sosial utjevning alvorlig.
- I Venezuela har Hugo Chavez bidratt til å gi millioner av fattige et verdig liv og politisk innflytelse.
- Cuba ble aldri et sosialistisk paradis – men er en humanitær stormakt. Kubanske leger redder liv på Haiti og i en rekke land i Sør-Amerika. Cuba var avgjørende for avskaffelsen av apartheid i Sør-Afrika.
Sverige som eksempel
Ved valget i 2010 fikk den svenske Alliansen (Moderaterna, Kristdemokraterna, Folkpartiet og Centerpartiet) 49,87% av stemmene. De rødgrønne (Socialdemokraterna, Miljöpartiet og Vänsterpartiet) fikk 43,60%. Sverigedemokraterna fikk 5,70%.Ved valget i år, fikk Alliansen 39,3% av stemmene – og samtlige av partiene gikk tilbake. De rødgrønne fikk 43,7% av stemmene – altså en marginal framgang. Og hvor gikk velgerne? Noen ser ut til å ha gått til Feministisk initiativ som fikk 3,1% - og dermed ikke ble representert i Riksdagen. Flesteparten av de borgerlige velgerne ser ut til å ha gått til Sverigedemokraterna, som kommer inn med et rekordhøyt antall representanter i Riksdagen.
Den svenske venstresida ligger ikke «på dødsleiet» - men den har ikke klart å mobilisere nok velgere til å få til et reelt systemskifte. Alliansen har privatisert velferdstjenester – noe som har liten folkelig støtte. Alliansen har sørget for et svensk skolesystem i fritt fall – og lista kunne gjøres mye lengre. Alt dette burde gi venstresida bortimot åpent mål i valgkampen. Men de som er misfornøyd med den borgerlige politikken, har ikke gått til venstre, men til høyre. Jeg er enig med Birkeland i at storparten av de 781.000 som stemte på SD ikke i utgangspunktet er rasister – de er bekymret for raseringen av det svenske velferdssamfunnet. Så det store spørsmålet blir dermed hvorfor SD har større appell enn venstresida? I motsetning til mange norske kommentatorer, tror jeg at mye av forklaringa er at «de rødgrønne» ble for LITE venstreorienterte.
Debatt og begeistring
I enkeltsaker er det veldig mange nordmenn som er enige med partier som befinner seg til venstre for sentrum. Så hvorfor klarer vi ikke å skape begeistring for den samlede politikken?Jeg tror mye av utfordringen her i Norge, er det snevre debattklimaet – at ting blir tatt for gitt. Skal «venstresida» komme fram med våre løsninger – må vi også få rom for en bred debatt.
Et kort, og lokalt eksempel på debattklima; Da Simon Næsse reiste debatten om hvorfor en «robust» og veldrevet kommune som Karmøy skulle slå seg sammen med det finansielle og politiske konkursboet Haugesund – ble han møtt med øredøvende taushet.
Rødt tar utfordringen – fram mot kommunevalget skal vi presentere løsninger som skaper debatt – og begeistring!
(trykket i Haugesunds Avis 23.09.14)
Nesbø mister grepet
Så er julehelga unnagjort - og med det årets skjønnlitteratur.
Som vanlig mye krim - og Jo Nesbøs "Politi" er gjennomlest. Jeg registrerer 6ere på terningen, og lurer litt på hvorfor. Etter min vurdering, er Nesbø i ferd med å miste grepet.
Bakgrunnen for min påstand, er at boka er full av irriterende feil - som det hadde tatt Nesbø (eller konsulentene i forlaget) relativt kort tid å rette opp. La meg ta noen (utvalgte) eksempler:
a. En sentral del av beskrivelsen av en av hovedpersonene i boka, er at han hører på "The Dark Side of the Moon". Her påstår Nesbø friskt og freidig at det er David Gilmour som synger på avslutningssporene - mens en rask gjennomlytting ville ha avslørt at det er Roger Waters. Hvis det er et poeng hvem det er som synger, gjelder det å ha riktig vokalist - ellers faller poenget stendødt til jorden.
b. En av personene dopes ned med middelet "nitrasepan". Et raskt søk i Felleskatalogen ville ha vist at det heter "nitrazepam". Og personen spekulerer i om det kan være sprøytet inn i kapselen til kaffemaskinen. Samme søk i Felleskatalogen ville ha vist at nitrazepam (Apodorm og Mogadon) bare finnes i tablettform i Norge - stoffet måtte altså ha blitt knust og plassert inne i kaffekapselen.
c. En annen av personene blir drept ved injeksjon av luft i blodårene, slik at han får en blodpropp i hjernen. Greit nok - men her påstår Nesbø at det som forårsaker blodproppen er injeksjon av luft i ei blodåre bak øyeeplet (!). Greit nok å være kreativ - men min gjetning (dvs. om jeg hadde vært drapsmannen) er at det sannsynligvis ville ha skjedd gjennom injekson av luft i veneflonen (det perifere venekateteret) som Nesbø beskriver at personen allerede hadde innlagt. Enkelt, raskt, og umulig å spore (ingen ekstra nålemerker på pasienten).
d. Nesbø påstår at Byrådet i Oslo kan innsette og avsette (permittere) politimestere. Som erfaren krimforfatter bør Nesbø vite at politimesteren er statstjenestemann. Byrådet kan gjerne ønske, leggge press på osv. - men de har ingen instruksjonsmyndighet eller ansettelsesmyndighet når det gjelder politimesteren.
e. Videre gjør Nesbø et poeng ut av at et (ikke navngitt) parti tar kontakt med politimesteren for å få ham aktivt med i partiet. Fortsatt (tydeligvis) under forutsetning av at politimesteren er underlagt Byrådets myndighet. Etter Kommunelovens §14 ville politimesteren i så fall ikke vært valgbar til bystyret - ettersom han leder en forvaltningsgren. Og dermed blir det hele nokså meningsløst. Vitsen med kontakten, må jo være å få en populær politimester til å stå fram som representant for Partiet - og når han da ikke er valgbar, faller også dette dødt til jorden.
I krim er en av spillereglene at det er detaljene som avgjør - det er detaljene som bringer etterforskeren på sporet, og det er detaljene som feller forbryteren. Da skal man ikke slumse med detaljene slik Nesbø gjør her.
Som vanlig mye krim - og Jo Nesbøs "Politi" er gjennomlest. Jeg registrerer 6ere på terningen, og lurer litt på hvorfor. Etter min vurdering, er Nesbø i ferd med å miste grepet.
Bakgrunnen for min påstand, er at boka er full av irriterende feil - som det hadde tatt Nesbø (eller konsulentene i forlaget) relativt kort tid å rette opp. La meg ta noen (utvalgte) eksempler:
a. En sentral del av beskrivelsen av en av hovedpersonene i boka, er at han hører på "The Dark Side of the Moon". Her påstår Nesbø friskt og freidig at det er David Gilmour som synger på avslutningssporene - mens en rask gjennomlytting ville ha avslørt at det er Roger Waters. Hvis det er et poeng hvem det er som synger, gjelder det å ha riktig vokalist - ellers faller poenget stendødt til jorden.
b. En av personene dopes ned med middelet "nitrasepan". Et raskt søk i Felleskatalogen ville ha vist at det heter "nitrazepam". Og personen spekulerer i om det kan være sprøytet inn i kapselen til kaffemaskinen. Samme søk i Felleskatalogen ville ha vist at nitrazepam (Apodorm og Mogadon) bare finnes i tablettform i Norge - stoffet måtte altså ha blitt knust og plassert inne i kaffekapselen.
c. En annen av personene blir drept ved injeksjon av luft i blodårene, slik at han får en blodpropp i hjernen. Greit nok - men her påstår Nesbø at det som forårsaker blodproppen er injeksjon av luft i ei blodåre bak øyeeplet (!). Greit nok å være kreativ - men min gjetning (dvs. om jeg hadde vært drapsmannen) er at det sannsynligvis ville ha skjedd gjennom injekson av luft i veneflonen (det perifere venekateteret) som Nesbø beskriver at personen allerede hadde innlagt. Enkelt, raskt, og umulig å spore (ingen ekstra nålemerker på pasienten).
d. Nesbø påstår at Byrådet i Oslo kan innsette og avsette (permittere) politimestere. Som erfaren krimforfatter bør Nesbø vite at politimesteren er statstjenestemann. Byrådet kan gjerne ønske, leggge press på osv. - men de har ingen instruksjonsmyndighet eller ansettelsesmyndighet når det gjelder politimesteren.
e. Videre gjør Nesbø et poeng ut av at et (ikke navngitt) parti tar kontakt med politimesteren for å få ham aktivt med i partiet. Fortsatt (tydeligvis) under forutsetning av at politimesteren er underlagt Byrådets myndighet. Etter Kommunelovens §14 ville politimesteren i så fall ikke vært valgbar til bystyret - ettersom han leder en forvaltningsgren. Og dermed blir det hele nokså meningsløst. Vitsen med kontakten, må jo være å få en populær politimester til å stå fram som representant for Partiet - og når han da ikke er valgbar, faller også dette dødt til jorden.
I krim er en av spillereglene at det er detaljene som avgjør - det er detaljene som bringer etterforskeren på sporet, og det er detaljene som feller forbryteren. Da skal man ikke slumse med detaljene slik Nesbø gjør her.
Kommunal kvinneforakt
Også publisert som leserinnlegg i Haugesunds Avis:
Det nærmer seg 1. mars, og elever på de videregående skolene skal søke seg ut i læreplasser for å få en fagutdannelse.
Helsefagarbeidere er en yrkesgruppe som vi vet det kommer til å bli stor mangel på de neste 20 årene. I alle festtaler omtales disse i rosende ordelag, og ungdommen oppfordres til å søke utdanning innenfor helse- og oppvekstfag.
Når ungdommen er ferdigutdannet, har imidlertid kommunene lite annet å tilby, enn massiv forakt for det yrket som ungdommen velger å satse på. En forakt som gir seg uttrykk i at kommunen tar det for gitt at det å være helsefagarbeider er en hobby, eller til nød en ekstrajobb.
I Haugesunds Avis lørdag den 31. januar har Haugesund kommune utlyst stillinger for helsefagarbeidere som følger:
«Velkommen som lærling i Haugesund kommune. Vi håper du bruker læretida til å bli godt gift – for du kommer ikke til å få en jobb det er mulig å leve av etterpå»?
Det nærmer seg 1. mars, og elever på de videregående skolene skal søke seg ut i læreplasser for å få en fagutdannelse.
Helsefagarbeidere er en yrkesgruppe som vi vet det kommer til å bli stor mangel på de neste 20 årene. I alle festtaler omtales disse i rosende ordelag, og ungdommen oppfordres til å søke utdanning innenfor helse- og oppvekstfag.
Når ungdommen er ferdigutdannet, har imidlertid kommunene lite annet å tilby, enn massiv forakt for det yrket som ungdommen velger å satse på. En forakt som gir seg uttrykk i at kommunen tar det for gitt at det å være helsefagarbeider er en hobby, eller til nød en ekstrajobb.
I Haugesunds Avis lørdag den 31. januar har Haugesund kommune utlyst stillinger for helsefagarbeidere som følger:
- 3 stillinger på 14,08%
- 2 stillinger på 52,82%
- 1 stilling på 21,13%
«Velkommen som lærling i Haugesund kommune. Vi håper du bruker læretida til å bli godt gift – for du kommer ikke til å få en jobb det er mulig å leve av etterpå»?
Abonner på:
Innlegg (Atom)