Omsorg eller industri?

 

Regjeringen Solberg lanserte i Meld. St. 15 (2017–2018) reformen «Leve hele livet» flere gode tiltak for en bedre eldreomsorg. Dessverre underfinansiert – slik de fleste reformer har vært de siste 40 år. Intensjonene var gode – men resultatene har (naturlig nok) ikke stått helt i stil med forslagene meldingen fremmet.

Under kapitlet «Mat og måltider» står det (i utdrag):

«Institusjonskjøkken med mat- og ernæringsfaglig kompetanse ser ut til å gi bedre mulighet for tilrettelegging og fleksibilitet i mattilbudet for den enkelte, sammenlignet med sykehjem som ikke har institusjonskjøkken. (…) Fordelen med kjøkken på sykehjemmet er at det er en nærhet til sykehjemsbeboeren, der de har mulighet til å endre på meny og tilpasse mat- og måltider til den enkeltes behov til enhver tid. Dette avhenger imidlertid av at det er mat- og kjøkkenfaglig kompetanse i kjøkkenet. Yrkesgrupper som institusjonskokker og kostøkonomer er viktig for å sikre helhetlig og god matomsorg i institusjonen. (…) I dag er det ingen formelle kompetansekrav for de som håndterer mat. Maten kan holde høy kvalitet når den forlater produksjonskjøkkenet, men om den ikke behandles riktig på veien til brukeren, kan næringsinnholdet forringes, og i verste fall kan brukeren bli syk. (…)En rekke yrkesgrupper utgjør nøkkelpersonell som er avgjørende for å lykkes med et godt mat- og ernæringsarbeid. Kokken har ansvaret for å sette opp meny, planlegge innkjøp, velge ut råvarer og lage maten samt anrette og presentere maten på en delikat måte. Kjøkkenfaglig leder er ansvarlig for produksjon og distribusjon av maten, og at matforsyningen fungerer i praksis. Maten skal ha høy kvalitet når den forlater kjøkkenet, den skal behandles riktig på veien til pasienten, samsvare med brukernes behov og serveres på en delikat og appetittvekkende måte. Ledere på offentlige kjøkken bør ha formell kompetanse på mat og ernæring. Det må være gode rutiner for samarbeid mellom kjøkken og sykehjemsavdeling, for å sikre god ernæring og gode måltidsopplevelser for hver enkelt spisegjest.»

Meldingen legger vekt på gode måltidsopplevelser og individuelt tilpasset ernæring som en sentral del av en god eldreomsorg, og foreslo en tilskuddsordning for oppretting/modernisering av lokale kjøkken.

Nå kan Haugesunds Avis melde at Karmøy kommune (sammen med Haugesund og Vindafjord?) har ønsker om å bygge et stort kjøkken for industriell framstilling av mat – og legge ned lokale kjøkken. Med andre ord å forlate alle tanker om lokalt tilberedt mat og samspill mellom omsorgspersonale og ernæringsfaglig kompetanse.

Varaordføreren uttaler i sakens anledning «– Eg trur denne løysinga vil gi dei tilsette enda meir tid til å vere til stades for bebuarane.» Dette må basere seg på tro alene. Stortingsmeldingen viser at nærhet til kjøkken frigjør kapasitet hos pleiepersonalet, samtidig som det sikrer bedre og mer individuelt tilpasset kosthold for beboerne; «I hovedsak produserer og leverer sentralkjøkkenet kun middager. Dette utgjør bare ett av måltidene i døgnet. Det betyr at pleiepersonalet står for resten av dagens måltider.»

En stor undersøkelse som tidsskriftet Sykepleien (2010) gjennomførte ved landets sykehjem, konkluderte blant annet med «Helsevesenet bør unngå sparetiltak som går ut over maten og ernæringsarbeidet ved sykehjemmene. Både med hensyn til samfunnsøkonomi og den enkeltes livskvalitet synes det fornuftig å sikre at beboerne har en god ernæringstilstand, og dermed unngå konsekvensene forbundet med de komplikasjoner som kan oppstå som følge av en dårlig ernæringstilstand.»

Her må Karmøy ta et valg; ønsker kommunen å prioritere omsorg og livskvalitet hos sykehjemsbeboerne – eller ønsker kommunen å bli en industriell aktør i mattilberedning?

 

Kunsten å avfolke Norge.

 

Gjennom skiftende regjeringer er vi blitt overøst med «informasjon» om hvor «dyrt» det er å drive små kommuner. Erna drev det så langt som til å tvangssammenslå fylker og kommuner for å få «robuste enheter». Den gang var det en viss (om enn ganske behersket) motstand fra Arbeiderpartiet.

Nå er Arbeiderpartiet i regjering – og da er plutselig retorikken den samme som fra Erna. Men framgangsmåten er mye sleipere;

a.      Sørge for underfinansiering av kommunene, slik at spesielt små distriktskommuner får problemer med å drive tjenestene

b.      Tilby «frivillig tvang» for at kommunene skal få bedre økonomi (https://www.nrk.no/nordland/kommunalminister-bjornar-skjaeran-varsler-mulig-tvang-mot-_fattige_-kommuner-1.17879260 )

Det kommunalministeren underslår her, er at ÅRSAKEN til at små kommuner har dårlig økonomi, er at de er mer «tungdrevne» enn store kommuner. Det er flere små skoler, vesentlig større distrikt som skal dekkes av hjemmetjenesten, store arealer som skal vedlikeholdes av teknisk etat osv. osv. Når staten i tillegg gjør det vanskeligere å bo i distriktene – senest gjennom et skandaløst forslag om nedbygging av posttjenester (som heldigvis utløste så mye protester at det ble skrinlagt) – så er hensikten med utspillet ikke så veldig godt kamuflert. Målet er sentralisering. Dersom distriktskommuner skal få bedre økonomi, er «løsningen» å legge ned småskoler (slik at alle småbarnsforeldrene som har mulighet til det flytter til sentrale strøk) – og å bygge «omsorgsgettoer» for kommunens eldre innbyggere i kommunesenteret. Og dermed får vi «robuste» kommuner med innbyggere som er konsentrert rundt kommunesenteret.

Og kommunalministeren unnslår seg heller ikke for å skyve de eldste innbyggerne foran seg:

– Vi vil få veldig stor økning i behovene innen helse og omsorg i fremtiden. Samtidig blir det færre i arbeidsaktiv alder i de fleste kommunene. Da må vi gjøre flere grep, forklarer kommunalministeren.

Som jo er en konsekvens av regjeringens politikk. Når folk tvinges inn mot sentrum, blir det naturlig nok færre i yrkesaktiv alder i kommunen.

Spørsmålet som bør stilles av samtlige journalister (og politikere);

Hvis det skal føres høyrepolitikk uansett – hva skal vi da med et «arbeider»parti?

 

Gradert og lykkelig!

 Midt oppi en streik for å få orden på sjukepengene - som blant annet har bakgrunn i en katastrofalt lang saksbehandlingstid hos NAV - kommer Vestre med et forslag som

a. nedvurderer kompetansen hos fastlegene

b. mistenkeliggjør de sjukmeldte

c. vil øke saksbehandlingstiden hos NAV til enda mer katastrofale lengder.

Som vanlig uten ETT ENESTE kritisk spørsmål fra NRK.

På toppen av det hele (og her syns jeg Legeforeningen er alt for slappe) vil han behandle helsevesenet som en fabrikk, der fastlegene skal få standardiserte maler for hvordan de skal sjukmelde. Uten å ta hensyn til at et av de viktigste behandlingstiltakene er tillitsforholdet mellom pasient og fastlege - der legen får utøve sitt faglige skjønn og ta hensyn til pasientens unike situasjon.

For da ikke å snakke om at bortimot 1/3 av det legemeldte fraværet skyldes at folk blir sjuke av å være på jobb. Så da skal den som blir sjuk av å jobbe tvinges til å møte opp på den arbeidsplassen som forårsaket sjukdommen. Vestre må gjerne prøve å forklare hvordan dette skal gjøre folk friskere og få sjukefraværet ned. Så langt kan jeg ikke se at han har prøvd.......

For å hjelpe ministeren godt på vei, har NRK nå rullet ut propagandaapparatet som skal bakke opp ministeren. Sannsynligvis kommer mange "frie og uavhengige" (eller "redaktørstyrte" som de liker å kalle seg for å kamuflere oligarkene som ligger bak) til å følge opp NRKs "gladnyheter" om hvordan gradering er et mirakelmiddel som løser alle problemer med sykefravær. Pr. definisjon er det INGEN som er "graderte og ulykkelige" - så dem kommer vi aldri til å få høre om.......

Det hellige gjennomsnitt

 

20. april kan Haugesunds Avis fortelle oss at Karmøy kommune i løpet av de neste 3 årene skal spare 160 millioner innen pleie og omsorg. I tillegg kan avisen meddele at Karmøy kommune ligger 163 millioner over gjennomsnittet i forbruk. Til dette kan man innledningsvis bemerke 2 ting;

A. den ene ministeren etter den andre har nå reist rundt i flere år og fortalt at «Norge går tom for folk lenge før vi går tom for penger.» Det gjelder med andre ord ikke Karmøy – som ser ut til å være tom for penger allerede nå?

B. At Karmøy kommune «ligger over gjennomsnittet» sier INGENTING om hva som er et fornuftig nivå. Kanskje er det de andre kommunene som ligger for lavt? Hvis det ikke er definert klart hva som er gode tjenester og hva det koster, er det ikke relevant å være under eller over gjennomsnittet. Og; har avisen vurdert hva som skjer med gjennomsnittet dersom formålet til alle landets kommuner er å komme NED på gjennomsnittet?

Kommunedirektøren og stabssjefen kan fortelle at kommunen har god kompetanse internt – men ønsker å leie inn ekstern ekspertise for å vurdere økonomi og tiltak. Det kommer sannsynligvis til å bli en ekstremt dårlig investering. Lang tids erfaring i kommunehelsetjenesten har lært meg at eksterne konsulentfirma stort sett stiller med regneark og beregner ulike gjennomsnitt – en jobb som en hvilken som helst ungdomsskoleklasse kunne gjort raskere og helt gratis.

Det er vel rimelig å anta at Karmøy har forbedringspotensial (i likhet med andre kommuner) – men her er det veldig mye kommunen kan få gratis;

1.      Bruk forvaltningsrevisjonsrapportene aktivt – her har eksterne allerede sett på (og kommunen betalt for) ulike sider ved driften som kan forbedres.

2.      Sett ned en arbeidsgruppe med tillitsvalgte og verneombud – de kan garantert (og helt gratis) gi en analyse av kommunens arbeidstidsordninger, sjukefravær og arbeidsmiljøutfordringer.

3.      Høgskulen på Vestlandet har masterprogrammer i både ledelse og administrasjon og helse. Her er det stort potensial for praktisk rettede masteroppgaver som kan gi Karmøy kommune innspill til tjenesteforbedring. Kanskje ikke så mye innsparing – men en hjelp til å se hvilke muligheter som fins til forbedring.

4.      Karmøy kommune har brukerorganisasjoner/frivillige som kan gi innspill til svakheter i tjenestetilbudet og hvordan samspillet mellom kommune og frivillige kan bli bedre.

Dette bør kunne gi Karmøy kommune et godt utgangspunkt for å utvikle tjenester som kan møte morgendagens behov – ikke bare krype ned mot gjennomsnittet. Og kanskje være grunnlag for å gi regjeringen tilbakemelding om at det ikke er tjenestene som er for rause – men rammene til kommunene som er for dårlige?

Når følelsene tar overhånd

Av en eller annen grunn har Aftenposten valgt å la Knut Olav Åmås stå fram med sterke følelser: 

https://www.aftenposten.no/kultur/kommentar/i/M7A1WJ/naa-kommer-det-et-lite-stikk 

Jeg skjønner ikke helt hvorfor Aftenposten gir spalteplass til en antivitenskapelig og illiberal skribent - så herved litt oppklarende opplysninger: 

a. Åmås skryter av sine mange doser med corona-vaksiner - og konkluderer: "Jo da, jeg fikk også korona, tross de mange dosene, men jeg fikk jeg den i en ganske lett form. Det er sånn vaksiner skal virke og virker."

Eh - nei: Vaksine er et preparat som brukes til å stimulere immunapparatet slik at den som vaksineres, blir immun uten å gjennomgå sykdom. (https://sml.snl.no/vaksine). Det er ingen evidens for at covid-vaksiner gir immunitet (som Åmås korrekt belyser med egen erfaring) eller forebygger smitte til andre. Det ligger altså ingen vitenskapelig begrunnelse bak de mange dosene - det er åpenbart et trosspørsmål.

b. Neste påstand; "Det enorme apparatet som ble satt i gang i 2020 for å utvikle og produsere nok vaksiner på svært kort tid, det virket. Det var stort sett uvaksinerte som trengte behandling eller døde. På samme tid økte andelen vaksinemotstandere med 20 prosent og ble brekkstang for kamp mot andre vaksiner." Når mesteparten av befolkningen er uvaksinert, er det statistisk sett ikke noen overraskelse at det er flest uvaksinerte som dør. Hvis de fleste som døde var vaksinerte - hadde det vært en katastrofe! Behendig nok unnlater Åmås å nevne at det jevnet seg ut etter hvert som vaksinene ble rullet ut. Og nå er situasjonen den at FHI nekter å koble sammen vaksineregisteret med dødsårsaksregisteret. Så pr. i dag er situasjonen at VI IKKE VET om det er flere uvaksinerte enn vaksinerte som dør av covid.

c. Påstand: "I tillegg motvirker vaksiner selve marerittet, antibiotikaresistens, som vil sette moderne medisin tilbake til en tilstand få kan forestille seg." Neppe - de fleste vaksiner forebygger virusinfeksjoner - og disse behandles IKKE med antibiotika. 

d. Et slags spørsmål: "Hvorfor si ja til å få noe injisert i kroppen når du ikke er helt sikker på hva det er og tviler enda mer på at det er nødvendig?"

Her bør Åmås vite at grunnprinsippet i norsk helselovgivning er informert samtykke. Hvis du ikke vet hva noe er eller hva det gjør, har du all grunn til å takke nei. Hvis ikke fastlegen din og/eller helsesykepleier er i stand til å forklare hva det er og hva det gjør - kan du ikke avgi et informert samtykke til behandlingen. 

e. Det mest alvorlige - yrkesforbud for helsepersonell: "Vi bør omplassere helsepersonell som ikke ønsker å la seg vaksinere. Det er jo en selvfølge at de slutter opp om den forskningsbaserte behandlingen og omsorgen de er ansatt for å gi."  Her bruker Åmås influensa som eksempel - men influensavaksinen beskytter ikke pasientene (https://www.bt.no/helse/i/pQq4mE/vaksinerte-leger-kan-fortsatt-spre-influensa ) - så dette er igjen å utsette folk for alvorlige restriksjoner uten vitenskapelig grunnlag.

Konklusjon: "Antivaxere" er en liten menighet med lite gjennomslag. Godt dokumenterte vaksiner der effekten overgår bivirkningene skal man sjølsagt ta - altså der det er et vitenskapelig grunnlag for å ta dem. Åmås' følelsesladde, ukorrekte og antivitenskapelige tilnærming spiller ballen rett over på "antivaxernes" banehalvdel. Da kan man sitte og diskutere hvem som føler mest & best - i stedet for å ha en opplyst debatt. 

Indusere eller dedusere - det er spørsmålet!

 

Det har vært skrevet mye om masteroppgaven til Kjerkol - men det ser ut til at en viktig del av diskusjonen om verdien av masteroppgaven ikke er blitt tatt.

Det som er mer bekymringsfullt enn klipping og liming, er at det ser ut til at Kjerkol ikke har kontroll på metoden som er brukt for å bearbeide data.

Sitater fra oppgaven viser den totale forvirringen:

Side 1: «Studiens empiri er utviklet med den stegvis induktive-deduktive metoden (SDI-metoden).» (kommentar: forkortelsen SDI burde vel gi et lite hint?)

Side 2: “The empirical study has been developed with the step-by-step inductive-deductive method (SDI method).” (kommentar: en godt oversatt feil)

Side 6: «Figur 6. Stegvis-deduktiv induktiv metode (SDI).» (kommentar: her har de fått det rett)

Side 39: «…. før vi i kapittel 5 redegjør for vår datautvikling og analyse gjennom den stegvis deduktive – induktive SDI- metoden (Tjora, 2017).» (kommentar: korrekt igjen – nå også med referanse).

Side 51: «Vi vil beskrive utviklingen av våre data i tråd med Tjora (2017) sin stegvise induktiv-deduktiv metode (SDI-metoden).» (kommentar: Her tok suget etter induksjon overhånd).

Side 52: «I den stegvis-deduktive induktive metoden arbeider vi i etapper fra rådata til konsepter eller teorier.» (kommentar: med unntak av bindestreken er det korrekt)

Side 53: «Det som er spesielt med en stegvis-deduktiv induktiv metode, er at vi har de deduktive tilbakekoblingene.» (kommentar: bindestrek er ikke enkelt….)

Side 95: «Vi har detaljert redegjort for vår dataanalyse etter den stegvis induktive-deduktive metoden (SDI-metoden) i kapittel 5.» (kommenter: Induseringssuget er tilbake)

Underveis i prosessen ser jeg for meg følgende diskusjon mellom Kjerkol og venninna (i denne sammenheng kalt «et al»:

Kjerkol: De herre va vanskeli. Sikker på at de e rætt metode?

Et al: Sjølsagt – Aksel e gutn sinj!

Kjerkol: okei – da prøve vi. Men koss va de? Skoill vi innduser først å dedduser ættepå?

Et al: Æ trur de va omvendt.

Kjerkol: Kainnj vi dedduser før vi ha inndusert?

Et al: Dær sei du nån ting……

Kjerkol: Einn om vi prøve ainna kvar gong? Da bli de vel rætt?

Et al: Ja – de kainnj vi prøv!

 

Tjene folket eller tjene penger?

 Forslag til endring i eierskapsmeldingen:

Prinsipp 1: Haugaland Kraft er kommunens redskap for å sikre stabil tilgang på rimelig kraft.

Kommunalt eierskap i Haugaland Kraft er historisk betinget. Haugesund kommune ønsker at Haugaland Kraft – i synergi med kommunens virksomhet og sektorpolitiske målsetninger, skal tilrettelegge for kompetansearbeidsplasser og drifte kritisk infrastruktur som bidrar til å gjøre regionen til et attraktivt sted for bosetting og næringsliv.

Eierskapet er politisk motivert – ut fra at vi som region er avhengige av stabil energiforsyning og godt utbygd infrastruktur. For kommunen handler det generelt om å forvalte eierskapet og fellesskapets verdier på en god og forsvarlig måte. Dette gjøres gjennom et langsiktig eierskap og klar styring.

Eierskapet er samfunnsøkonomisk motivert – ut fra at kommunens innbyggere, frivillige organisasjoner og næringsliv har behov for tilgang på rimelig kraft. En forutsetning for å bevare Haugesund som et livskraftig lokalsamfunn, er at man tar vare på den langsiktige samfunnsplanleggingen som har skjedd gjennom systematisk utbygging av vannkraften i Norge. Den viktige samfunnsrollen som Haugaland Kraft as innehar med monopol på kritisk infrastruktur må tilbys forbruker, industri og næringsvirksomhet til en fornuftig pris. Det vil si et påslag på produksjonskostnaden som sikrer midler til vedlikehold av -og investering i - selskapets infrastruktur samt en rimelig fortjeneste til eierkommunenes beste.

Haugaland Kraft selger primært kraft direkte til sluttbrukerne – uten å gå via omsetning på børs. Overskuddskraft kan selges via kraftbørsen. Med overskuddskraft menes den produksjonen som kan hentes ut etter at regionens kunder er sikret sin leveranse av kraft til rimelig pris, samtidig som vannreservene ikke kan gå under kritisk nivå for leveransesikkerhet til norske sluttbrukere.

Hvem vil du være?

 

Det ungarske lavprisselskapet Wizz Air er på vei til å bli etablert på det norske innenriksmarkedet.

Wizz Air er kjent for systematisk fagforeningsknusing – og avviser både tariffavtaler og fagforeninger. Resultatet? Systematisk sosial dumping. Der andre flyselskap har lønnskostnader på om lag 25%, har Wizz Air lønnskostnader på rundt 9%. Ifølge Dagens Næringsliv, har ikke pilotene garantilønn, men lønnes pr. flytime. De kan også sies opp på dagen. Og akkurat nå har Wizz Air et hav av arbeidsledige europeiske piloter å ta av. Kabinbesetningen er i Norge i maksimalt 3 måneder av gangen. Deretter blir de erstattet av kolleger som flys inn i landet. Norske tariffavtaler og norske lønninger er ukjente begrep.

I Stortingets spørretime ble Erna Solberg avkrevd svar på hvilken holdning hun hadde til at Wizz Air skulle etablere seg i Norge. Hun svarte at hun personlig ville boikotte selskapet.

Interessant nok valgte Erna Solberg å svare som privatperson, og ikke som statsminister. Som statsminister kunne hun ha svart at Norge har undertegnet den internasjonale luftfartsavtalen (den såkalte Chicago-konvensjonen av 1944) – som slår fast at underskriverne har rett til å nekte kabotasje i lufta på sitt territorium. Kabotasje betyr at en operatør driver innenlandstransport i et annet land enn der selskapet hører hjemme. Norge har altså ikke mulighet til å nekte flyselskaper fra andre land å fly utenriksruter fra Norge – men vi kan nekte utenlandske selskaper å fly innenriksruter.

Så hvem vil du være, Erna? Privatpersonen som snyter Wizz Air for noen hundrelapper – eller statsministeren som nekter å godta sosial dumping i luftfarten?

Hvilke innovasjoner?

 

Det begynner å bli noen år siden jeg tok ex.phil – men etter det jeg husker, var grunnlaget for en saklig debatt at man etablerte enighet om faktagrunnlaget for deretter å avlede mulige argumenter.

I en polemikk mot Magnus Marsdal, under tittelen «Økonomiske tyngdelover» den 1. juni leverer Anne Lindboe en argumentasjon som hun ikke underbygger med fakta. Det vil føre for langt å be om underbygging av alle påstander – så jeg har valgt ut en påstand som Lindboe kan underbygge med fakta. I innlegget skriver hun: «Hva ville en slik kommunalisering av barnehagesektoren føre til? (...) Innovasjon ville skje kun der kommunene mente de hadde rom til det uten at det gikk på bekostning av andre lovpålagte tjenester.»

Av hensyn til videre debatt, bør Lindboe besvare følgende spørsmål for å underbygge påstanden:

a. Hvilke pedagogiske innovasjoner har de private, kommersielle, barnehagene levert de siste 10 årene?

b. Har disse innovasjonene sin bakgrunn i at personalet i barnehagene har pedagogisk utdannelse, eller har innovasjonene bakgrunn i at det drives for profitt?

c. Mener Lindboe at det ikke foregår noen innovasjon i kommunalt drevne barnehager (ettersom situasjonen i de aller fleste kommuner er at barnehagene konkurrerer med andre lovpålagte tjenester)?

Appell holdt ved vardebrenning i Kvalsvik

 

I min barndom husker jeg at når ting skulle kastes, hendte det at folk rodde ut på sjøen og kastet det. Når det var kommet i havet, så var det borte. På 70-tallet kom det flere miljølover, og det ble etter hvert mindre og mindre som ble kastet på sjøen. Når jeg nå ser på havvinddebatten, har jeg ofte en følelse av at vi er 50 år tilbake i tid. Det som er ute på havet er borte – og når vi ikke ser miljøkonsekvensene, finnes de ikke. Forurensing, støy og påvirkning på livet rundt turbinene er ikke interessant.

Et argument for bygging av havvind, er å ta vare på kompetansen i industrien. Ja – det er sant at Norge gjennom oljealderen har bygget opp teknologi – og kanskje har verdens mest kompetente arbeiderklasse. Men det som er planene for havvind, er at norsk industri skal bygge understell – all teknologien som knytter seg til sjølve turbinene er utenlandsk. I tillegg til negativ miljøpåvirkning, er dette sløsing med kompetent arbeidskraft. Når oljealderen går mot slutten, må vi ha en aktiv industripolitikk som tar vare på og utvikler kompetansen vi har. Jeg kan ikke se at bygging av plattformer til havvind fyller kravene til aktiv industripolitikk.

Media er i det alt overveidende positivt innstilt til alle typer vindkraft. Det finnes kunnskapsrike folk som er kritiske – som Eivind Salen, Hogne Hognset og Odd Handegård – men disse blir i veldig liten grad brukt av media. Og man må søke på nettet for å finne det som disse skriver. Dere kan gjerne gjøre slik som jeg noen ganger gjør – sende mail til redaksjonen og henvise til disse (og andre) som er mer kritiske. Ikke så ofte jeg får svar – men det er verdt et forsøk. Den mest positive av alle, er NRK som her om dagen slo opp at «folk er mer positive til vindkraft» basert på en gallup som viste en svak økning i antallet som sier ja til vindkraft. Den samme gallupen viser at det er færre som er positive nå enn i 2019 – og at det fortsatt nesten er to tredjedeler som IKKE er positive til vindkraft. Og de minst positive er folk fra Nordland og Vestlandet – der man har erfaring med vindkraft. Så man kunne tenke seg mange andre vinklinger på en slik gallup enn at «folk er mer positive».

Heldigvis ser det ut til at noen byråkrater begynner å se hva som skjer. I gjennomgangen av konsesjonsvilkårene for vindindustrianlegg, har NVE oppdaget at det skjer systematiske brudd på vilkårene – og har etterlyst bedre dokumentasjon på lederansvar for anleggene. Om det skjer så mye mer, gjenstår å se – men det er positivt at det blir etterspurt, og at noen medier faktisk omtaler det. Statsforvalteren i Rogaland har sendt klage til departementet angående konsesjon for MetCenter fordi de mener at «føre-var»prinsippet ikke er ivaretatt. Særlig gjelder det trekkfuglruter som går rett gjennom testområdet.

Det ser ut som ting kanskje endrer seg – men foreløpig er det bare Rødt (og noen få i Arbeiderpartiet og SV) som sier nei til vindkraft på land, i fjæra og til havs. Det kreves fortsatt organisering gjennom Motvind og andre miljøorganisasjoner for å vise motstand, og fortsatt kjempe mot vindkraft.