Omsorg eller industri?

 

Regjeringen Solberg lanserte i Meld. St. 15 (2017–2018) reformen «Leve hele livet» flere gode tiltak for en bedre eldreomsorg. Dessverre underfinansiert – slik de fleste reformer har vært de siste 40 år. Intensjonene var gode – men resultatene har (naturlig nok) ikke stått helt i stil med forslagene meldingen fremmet.

Under kapitlet «Mat og måltider» står det (i utdrag):

«Institusjonskjøkken med mat- og ernæringsfaglig kompetanse ser ut til å gi bedre mulighet for tilrettelegging og fleksibilitet i mattilbudet for den enkelte, sammenlignet med sykehjem som ikke har institusjonskjøkken. (…) Fordelen med kjøkken på sykehjemmet er at det er en nærhet til sykehjemsbeboeren, der de har mulighet til å endre på meny og tilpasse mat- og måltider til den enkeltes behov til enhver tid. Dette avhenger imidlertid av at det er mat- og kjøkkenfaglig kompetanse i kjøkkenet. Yrkesgrupper som institusjonskokker og kostøkonomer er viktig for å sikre helhetlig og god matomsorg i institusjonen. (…) I dag er det ingen formelle kompetansekrav for de som håndterer mat. Maten kan holde høy kvalitet når den forlater produksjonskjøkkenet, men om den ikke behandles riktig på veien til brukeren, kan næringsinnholdet forringes, og i verste fall kan brukeren bli syk. (…)En rekke yrkesgrupper utgjør nøkkelpersonell som er avgjørende for å lykkes med et godt mat- og ernæringsarbeid. Kokken har ansvaret for å sette opp meny, planlegge innkjøp, velge ut råvarer og lage maten samt anrette og presentere maten på en delikat måte. Kjøkkenfaglig leder er ansvarlig for produksjon og distribusjon av maten, og at matforsyningen fungerer i praksis. Maten skal ha høy kvalitet når den forlater kjøkkenet, den skal behandles riktig på veien til pasienten, samsvare med brukernes behov og serveres på en delikat og appetittvekkende måte. Ledere på offentlige kjøkken bør ha formell kompetanse på mat og ernæring. Det må være gode rutiner for samarbeid mellom kjøkken og sykehjemsavdeling, for å sikre god ernæring og gode måltidsopplevelser for hver enkelt spisegjest.»

Meldingen legger vekt på gode måltidsopplevelser og individuelt tilpasset ernæring som en sentral del av en god eldreomsorg, og foreslo en tilskuddsordning for oppretting/modernisering av lokale kjøkken.

Nå kan Haugesunds Avis melde at Karmøy kommune (sammen med Haugesund og Vindafjord?) har ønsker om å bygge et stort kjøkken for industriell framstilling av mat – og legge ned lokale kjøkken. Med andre ord å forlate alle tanker om lokalt tilberedt mat og samspill mellom omsorgspersonale og ernæringsfaglig kompetanse.

Varaordføreren uttaler i sakens anledning «– Eg trur denne løysinga vil gi dei tilsette enda meir tid til å vere til stades for bebuarane.» Dette må basere seg på tro alene. Stortingsmeldingen viser at nærhet til kjøkken frigjør kapasitet hos pleiepersonalet, samtidig som det sikrer bedre og mer individuelt tilpasset kosthold for beboerne; «I hovedsak produserer og leverer sentralkjøkkenet kun middager. Dette utgjør bare ett av måltidene i døgnet. Det betyr at pleiepersonalet står for resten av dagens måltider.»

En stor undersøkelse som tidsskriftet Sykepleien (2010) gjennomførte ved landets sykehjem, konkluderte blant annet med «Helsevesenet bør unngå sparetiltak som går ut over maten og ernæringsarbeidet ved sykehjemmene. Både med hensyn til samfunnsøkonomi og den enkeltes livskvalitet synes det fornuftig å sikre at beboerne har en god ernæringstilstand, og dermed unngå konsekvensene forbundet med de komplikasjoner som kan oppstå som følge av en dårlig ernæringstilstand.»

Her må Karmøy ta et valg; ønsker kommunen å prioritere omsorg og livskvalitet hos sykehjemsbeboerne – eller ønsker kommunen å bli en industriell aktør i mattilberedning?