Om gass og folkerett

I lederartikkelen 16. april kommer «Haugesunds Avis» med ganske oppsiktsvekkende påstander – og argumenterer friskt og freidig for at stormakter kan ta seg til rette og bombe andre land. Som avisen skriver:

«Aksjonen natt til lørdag var rettet mot Syrias potensial av kjemiske våpen, etter at noen titalls syrere ble drept og rundt 500 skadet i det man mistenker var et gassangrep forrige helg. (…) Det forbudet man i sin tid fikk vedtatt mot denne typen våpen, omtales gjerne som et av de mest vellykkede eksemplene på internasjonal rustningskontroll. (…) Hva skjer med forbudet om et brudd ikke får tydelige følger? Om ingen stilles til ansvar, er risikoen åpenbar for en senket terskel og mer utbredt bruk av de grufulle våpnene fra to verdenskriger. (…)Ved å ha slått ut et forskningssenter og lagring av kjemiske våpen får man tro at muligheten til å bruke kjemiske våpen er tilstrekket svekket, eller i alle fall at Assad-regimet og dets medspillere har oppfattet budskapet bak angrepet.»

USAs, Frankrikes og Storbritannias rakettangrep på Syria ble gjennomført uten dekning i FNs Sikkerhetsråd og uten at Syria hadde angrepet dem. Syria er fullverdig medlem av FN og skulle nyte beskyttelse av FN-traktaten. Angrepet var derfor en krigsforbrytelse og en forbrytelse mot menneskeheten. At «Haugesunds Avis» viser forståelse for krigsforbrytelser er direkte forstemmende.

Pentagon hevder at de bombet Barzeh-anlegget der de påstår at kjemiske våpen blir produsert eller lagret. Barzeh-anlegget er tidligere blitt kontrollert av OPCW uten at de har funnet antydninger til kjemiske våpen der. Har «Haugesunds Avis» reflektert over hva som skjer dersom man bomber kjemiske våpenlagre på denne måten? Har det falt «Haugesunds Avis» inn at de giftige kjemikaliene sprer seg med vinden og uunngåelig vil ramme uskyldige sivile? Nå skjedde heldigvis ikke dette – noe som tyder på at det IKKE var kjemiske våpen der.

Den åpenbart riktige metoden for å behandle mistenkte kjemiske våpenlagre og produksjonssteder er å sikre adgang for internasjonale inspektører, slik at eventuell ulovlig våpenproduksjon kunne avsløres en gang for alle. Bruk av kjemiske våpen er brudd på folkeretten og blir ansett som krigsforbrytelser.

Rødt mener at krigsforbrytelser skal etterforskes, og de ansvarlige skal stilles for krigsforbryterdomstolen og dømmes etter gjeldende internasjonal rett.

«Haugesunds Avis» er visst av den oppfatning at man må bryte folkeretten for å bevare den?

Om regneferdigheter

Rådmannen i Haugesund har regnet ut at Haugesund kommune gikk med 142 millioner i overskudd i 2017.

Man må også være god i matte for å jobbe i helsesektoren. For å regne ut riktige medisindoser, blodtrykk og temperaturkurver. Men også for å skjønne hvordan hverdagen skal gå opp. Når man har 34,1 % fast stilling, hvor mange ekstravakter må man ta for å ha råd til utgiftene neste måned? Og hvor mye må man spare denne måneden i tilfelle det ikke er ekstravakter å få neste måned? Og hvordan blir det egentlig med ferie, omsorgspermisjon eller sykelønn hvis man er for syk til å ta ei ekstravakt men ikke da din faste vakt var?

Sånn er hverdagen til alt for mange kvinner. En hverdag hvor man må gå rundt med kalkulator i lomma, bekymre seg for lønningsdagen og alltid være klar for å gå på jobb. Å jobbe ufrivillig deltid, eller å være «undersysselsatt» som det statistiske begrepet er, er en stor frihetsberøvelse. Det gjør at man ikke kan planlegge framtida si, være trygg på inntekta si eller tørre å si ifra om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen.

Det er en grunn til at helsefagarbeidere i små brøk­stillinger ikke har lagd sitt eget #metoo-opprop. Når sjefen bestemmer om du får ekstravakta du trenger har du ikke råd til å være til bry. Og dette gjelder i hovedsak kvinner. Hele 72 % av de som jobber ufrivillig deltid er kvinner, og helse- og omsorgssektoren er på mange måter både verst og best.

Verst fordi så mange stillinger utlyses i deltid, noe Klassekampen nylig presenterte i en gjennomgang av stillingsutlysninger på finn.no. 72 % av jobbene som helsefagarbeider var deltid i 2017, 52 % for sykepleiere.

Best fordi denne sektoren er det faktisk mulig å rydde opp i ganske raskt. Det er offentlige stillinger, hovedsakelig i kommunene og sykehusene, hvor politikere kan stilles til ansvar.

Siden det nå er 8. mars, så kan kanskje rådmannen sette seg ned sammen med tillitsvalgte i fagforbundet og regne ut hva det koster å gi helsefagarbeidere en jobb å leve med og ei lønn å leve av?

Kunnskapsbløffen

Fredag 1. september har Sveinung Stensland blitt innvilget spalteplass for å formidle myter om Høyres skolepolitikk. Dette er et forsøk på realitetsorientering.

Stensland skriver: «Det skal ikke ha noe å si hvilken klasse du går i, hvilken skole du går på, hvor du bor eller hvem foreldrene dine er. Alle barn fortjener en god skole med muligheter for alle. Etter fire år i Kunnskapsdepartementet går det rett vei i norsk skole, elevene lærer mer, de er mer til stede i klasserommet, og flere gjennomfører videregående skole.»

La oss se på et par påstander:

Påstand 1:«Det skal ikke ha noe å si hvor du bor»:

I følge Grunnskolens Informasjonssystem har andel undervisningstimer gitt av undervisningspersonale uten godkjent utdanning økt fra 3,6 % i skoleåret 2012/2013 til 4,5 % i skoleåret 2016/2017. I følge Dagbladet representerer dette en økning i 400 årsverk. I følge Dagens Næringsliv er det Finnmark og Nordland som har flest i lærerjobb med mangler i den formelle utdannelsen. Hordaland og Vest-Agder er i motsatt ende. Høyres skolepolitikk fører altså til at Nord-Norge taper kampen om de kvalifiserte lærerne – og det har mye å si hvor du bor. Dette kan vel ikke akkurat bety «at det går rett vei»?

Påstand 2: «elevene lærer mer»

Det kan tenkes – men det er ingen forskning som viser at det er slik. Høyre pleier jo å være glad i PISA-tester. Institutt for lærerutdanning og skoleforskning ved Universitetet i Oslo har ansvar for å oppsummere og evaluere norske elevers resultat på PISA-undersøkelsene. Når det gjelder kunnskapene i matematikk, skriver de: «Samtidig er endringen fra PISA 2003 til PISA 2015 så liten at endringen ikke er statistisk signifikant om man sammenlikner matematikkprestasjoner i disse gjennomføringene. Det er derfor først ved senere PISA-undersøkelser vi kan se om den observerte endringen representerer en positiv trend (…)».
Det er altså ikke mulig å si at det har skjedd noen klar endring – bortsett fra i Høyres argumentasjon. 2003- undersøkelsen ble brukt for å vise hvilke skandaløse resultater Arbeiderpartiets skolepolitikk førte til. 2015-undersøkelsen – som viser at norske elever har omtrent samme prestasjon som i 2003 – blir brukt til å vise at Høyres skolepolitikk er en glitrende suksess!

Påstand 3: «flere gjennomfører videregående skole»:

I følge SSB er forbedringen fra 2015 til 2016 på 0,4 prosentpoeng. Det betyr jo sjølsagt at det er flere som gjennomfører – men det er vel ikke akkurat noen glitrende suksess?

Stensland avslutter med «Alternativet til Høyres kunnskapspolitikk nå er en allianse mellom Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet som vil snu opp ned på kunnskapsskolen».

Vi kan jo håpe at Høyres katastrofale skolepolitikk nærmer seg slutten – men forrige gang SV hadde kunnskapsministeren videreførte de (dessverre) bare Høyre-reformen «kunnskpsløftet».

Livskvalitet (hvis vi har råd)!

Det er bra at Tom Landås fra KrF tar seg tid til en diskusjon om eldreomsorg – men dessverre går han ikke inn i kjernen av problemstillingen. KrFs stortingsvalgprogram inneholder mye som også Rødt kan slutte seg til – men eldreomsorgen drives ikke av Stortinget, den drives av kommunene. Testen på om valgløfter kan oppfylles, er derfor hva som skjer i kommunene når løfter skal omsettes i praksis.

Landås skriver «Om tosengsrom hadde vært uforsvarlig kunne vi heller ikke brukt det. Det har kommunens fagfolk og Fylkesmannen passet på». Trolig har Landås rett i at dette ligger innenfor forsvarlighetskravet (sjøl om jeg syns Fylkesmannen setter terskelen for «forsvarlighet» noe lavt) – men det finnes vel knapt noen partier som i sine valgprogrammer lover uforsvarlig eldreomsorg? KrF går ikke inn for en «forsvarlig eldreomsorg» - de går inn for en eldreomsorg som tilbyr «livskvalitet». 

Forskjellen på de to begrepene kan oppleves som nokså dramatisk av de som blir utsatt for det.

Begrepet «livskvalitet» er noe ullent, men jeg regner med at vi kan være enige om at det er en nær sammenheng mellom livskvalitet og verdighet? I «Verdighetsforskriften» som KrF sjøl var med på å ta initiativ til, heter det blant annet at følgende hensyn skal ivaretas:

·         Et variert og tilstrekkelig kosthold og tilpasset hjelp ved måltider.

·         Et mest mulig normalt liv, med normal døgnrytme og adgang til å komme ut, samt nødvendig hjelp til personlig hygiene.

·         Tilby eldre som bor på helseinstitusjon enerom.

Å ivareta dette, betyr at kommunen både må tilby sykehjemsplasser som fysisk sett er egnet som bolig, og det må være tilstrekkelig bemanning til å ivareta beboernes behov for hjelp. Det hjelper lite at KrF på Stortinget vedtar «livskvalitet» dersom kommunene samtidig har en anstrengt økonomi der de eldre havner langt bak i køen når prioriteringer skal gjøres.

Før hun ga 20 milliarder i skattelette til de rikeste, lovet Siv Jensen at «det skal ikke stå på penger» i eldreomsorgen. KrF er i det minste ærlige nok til å si at de tilbyr de eldre livskvalitet dersom kommunen har råd til det.

Dobbelrom = livskvalitet!

Geir S. Toskedal og Tom Landås har i mandagens Haugesunds Avis et leserinnlegg under tittelen «Smart og god inkluderende eldreomsorg».

Der kan vi lese følgende : «(…) For KrF begynner dette med respekten for livet. I vår kamp mot sorteringssamfunnet er en eldreomsorg som verdsetter og tar på alvor et menneske som er gammel og syk, og har nedsatte funksjoner og når livet går mot slutten, like viktig som alt annet liv. Tiltakene vi foreslår er derfor preget av å gi livskvalitet, ikke bare oppbevaring.»

Det er altså for å gi livskvalitet til gamle og syke at KrF har plassert sykehjemsbeboere på dobbeltrom i Haugesund og Karmøy?