Akutt og økende fattigdom

 

Mandag 21. november 2022 hadde Haugesunds Avis en artikkel om Frelsesarmeen og deres frivillige matutdeling annenhver fredag i Haugesund. En frivillighet som det riktig påpekes egentlig er det offentliges ansvar.

 

Køen av folk har doblet seg det siste halve året, matinntaket er redusert. Rødt Haugaland ser denne økningen som en konsekvens av to faktorer:

a.     Tilskuddet til flyktninger er satt for lavt.

b.     NAV fyller ikke sin funksjon som sikkerhetsnett.

Frelsesarmeen har sendt søknad om bistand før jul – og vi håper denne søknaden blir velvillig behandlet.

 

I vårt budsjettforslag for 2023 for Haugesund kommune har Rødt foreslått å sette av 2 millioner til frivillige organisasjoner som driver med matutdeling. Dette fordi det er flere organisasjoner som sørger for matutdeling, og vi ønsker at alle organisasjoner skal ha mulighet til å søke midler.

Vi betrakter dette som et akuttiltak for å forhindre sult her i byen. Imidlertid må det også jobbes systematisk for at fattigdommen og sulten ikke skal øke. Det betinger at stat og kommuner jobber sammen for å lage ordninger som gjør at ingen faller utenfor.

 

I sitt alternative statsbudsjett (ligger ute på rødt.no) har Rødt flere tiltak som vil motvirke fattigdomsutviklingen i Norge. Målet er at ingen skal stå i matkø. Fram til gode nasjonale tiltak er på plass, er kommunene avhengige av de frivillige organisasjonene for å unngå at folk skal gå sultne til sengs hver dag.

 

Sett i gang!

 

Statistisk sentralbyrå melder at offentlige forvaltning sine inntekter i 2022 er beregnet til 3592 milliarder kroner. Det er 1144 milliarder mer enn året før.

Samtidig så melder da arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen at det det koster å sørge for at alle kommer over fattigdomsgrensen er samlet sett 13,31 milliarder. I Norge så er det rundt 560.000 personer som lever under EU sin fattigdomsgrense, som tilsvarer 251.600 kroner. Etter den oversikten som Marte Mjøs Persen har laget på bestilling fra Rødt, så vil en kostnad for å heve nivået på 4 trygdeytelser slik at de kommer over fattigdomsgrensa fordele seg slik:

3,28 milliarder på uføretrygd

5,71 milliarder på arbeidsavklaringspenger

3,82 milliarder på alderspensjon

0,5 milliarder på kvalifiseringsstønad

Til sammen 13,31 milliarder.

Så denne gangen har regjeringen gjort en rask utredning og kostnaden for staten er klar. Det som da mangler, er jo at regjeringen gjør et vedtak om at ingen som går på trygdeytelser skal ligge under fattigdomsgrensen. Hvis man da bruker 13,31 milliarder til det, så vil Statens meroverskudd gå ned fra 1144 milliarder til 1130,69 milliarder. Så da er det vel bare å sette i gang?

En betalt hobby?

Leserinnlegg i Haugesunds Avis:

I Haugesunds Avis lørdag 13. mai bekymrer redaktør Einar Tho seg over framtida som mulig pasient i Karmøy kommune.

Han har nok god grunn til bekymring. Ikke fordi det ikke er nok av folk som ønsker å jobbe innenfor omsorgsyrkene. Men fordi ingen kommuner tar utfordringene med å rekruttere og beholde helsepersonell på alvor. Som Tho sjøl trykket i sin avis denne uka – fagforbundet Delta har vært på heltidsturne i distriktet. 12. mai ble Haugesund kommune kåret til den beste på utlysning av heltidsstillinger for helsefagarbeidere i Rogaland i 2022, og inne på "topp ti-listen" i Norge. Mens landsgjennomsnittet for denne typen stillinger var på 20 prosent i 2022, ble 46 prosent av helsefagarbeider-stillingene i Haugesund kommune utlyst som heltidsstillinger.

Les gjerne artikkelen om igjen. Haugesund kommune som er «best i Rogaland» lyser ut MINDRE enn halvparten av stillingene som heltidsstillinger. Signalet fra kommunene er dermed at som helsefagarbeider skal du enten finne deg i at arbeidsgiver betrakter yrket ditt som en betalt hobby – eller så må du være forsørget (av en oljearbeider?).

I «verdens mest likestilte land» er arbeidslivet fortsatt preget av store forskjeller mellom kvinner og menn. Kvinner er – som oppslaget i Haugesunds Avis synliggjør - overrepresentert blant deltidsarbeiderne og tjener langt mindre i snitt enn menn.  Rødt mener at sekstimersdag vil gi de mange som jobber ufrivillig deltid, i hovedsak kvinner, ei lønn de kan leve av. Mange av de som allerede jobber deltid, og som ikke får høyere stilling eller som ikke orker å arbeide mer, vil få mulighet til full lønn. Dette vil gi svært mange et bedre grunnlag for økonomisk selvstendighet og skape et mer inkluderende arbeidsliv. Og i tillegg vil de ha mulighet til å stå i jobb fram til pensjonsalder.

Karmøy kommune er av motsatt oppfatning; arbeidsforholdene for omsorgspersonell skal gjøres så dårlige som mulig. I sin høringsuttalelse til Helsepersonellkommisjonen sier Karmøy kommune (blant annet):

Staten må legge til rette for økt andel heltid for å mobilisere ledig personellkapasitet. Det må utarbeides nasjonale rammebetingelser innen turnusarbeid som også vil medføre økte helgetimer for alle relevante yrker. Det vil også være nødvendig å innføre økt styringsrett for arbeidsgiver i turnusarbeid for å sikre forsvarlige tjenester for brukerne og et forsvarlig arbeidsmiljø for ansatte.

Tho kan gjerne ta en telefon til Karmøy kommune og høre hvordan kommunen tenker at dette skal bidra til å rekruttere og beholde helsepersonell i kommunen. 

Mer avfolking - raskere!

 Publisert som leserbrev i Haugesunds Avis.

Jordbruksoppgjøret går nå inn i siste forhandlingsrunde. Forhandlingene skal være avsluttet innen 16. mai og proposisjonen om jordbruksoppgjøret sendes Stortinget i slutten av mai. Vi får håpe stortingspolitikerne ser sitt ansvar når den framforhandlede avtalen kommer til deres bord. Staten tilbyr (så langt) 3,3 milliarder i jordbruksoppgjøret, og kravet fra Bondelaget er på 6,9 milliarder. Norsk Bonde- og småbrukarlag sitt kraver dessverre ikke tilgjengelig og åpent for folk flest – ettersom staten har parkert dem på gangen. Men beregninger fra Bonde- og Småbrukarlaget viser at alt under ca 6,5 milliarder vil bety nedgang for bøndene slik som dagens situasjon er.

Noen hadde ei litt mer optimistisk tru på at ei regjering med SP ville bli bedre for Bønder og Småbrukere i Norge, noen hadde tru på at forståelsen for hvor viktig matproduksjon i Norge var for vår beredskap skulle være høyere i ei regjering bestående av AP/SP. Noen hadde kanskje også tru på at regjeringa ville forsøke å innfri sin egen regjeringsplattform. Så feil kunne man også ta. Denne regjeringa viderefører en politikk som betyr nedleggelse av gårdsbruk, sentralisering, avfolking av distriktene og lavere sjølforsyning og dermed ytterligere svekka beredskap i Norge. Vi gjør oss avhengig av import i en verden hvor «kampen om kontrollen over maten» blir viktigere og viktigere.

Rødt mener at tilbudet er oppskrifta på nedlagte bruk og raskere avfolking av bygdene. Dette er et slag i ansiktet på norsk landbruk. Igjen og igjen ser vi at regjeringa ikke tar innover seg den alvorlige situasjonen norsk landbruk står i. Det er ganske oppsiktsvekkende at staten kaller dette et meget godt tilbud, det viser kun at de ikke har kontakt med grasrota i landbruket og heller ikke Senterpartiet har kontakt med eget parti. De har lovet inntektsløft og styrking av selvforsyninga i egen regjeringserklæring og dette bringer oss ikke i riktig retning. Å styrke inntekten til bonden er ikke inflasjonsdrivende, det er tvert imot godt for norsk økonomi og handelsøkonomi at vi produserer mer.

I en stadig mer urolig verden, med stadig vanskeligere forhold for matproduksjon, er det ufattelig at regjeringen ikke tar ansvar for å sikre det viktigste av alt – mat til egen befolkning. Fra forsvarshold blir det stadig poengtert at landbruk og bosetting i distriktene er minst like viktig som militært forsvar, for Norges beredskap og sikkerhet. Kontrasten mellom tilbudet på 3,3 mrd. kroner til landbruket, og forsvarskommisjonens anbefaling om 30 mrd. i økt forsvarsbudsjett, pluss 40 mrd. til investeringer, er påtakelig.

For å oppfylle dette mener Rødt at Norge skal ha matsuverenitet, det vil si selv bestemme over vår mat- og landbrukspolitikk. Vi vil øke matproduksjonen og selvforsyningsraden med grunnlag i egne arealressurser. For å få til det trenger vi et moderne, effektivt og miljøvennlig landbruk, med god dyrevelferd, i hele landet. Landbruket må sikres vilkår som gjør at vi ikke bare har mat i dag, men også har et rikt og variert landbruk i Norge i en framtid med klimaendringer og mulige globale kriser.

Uopplyst enevelde?

 Leserinnlegg refusert av Klassekampen:

Lørdag 19. august spanderer Klassekampen stor spalteplass på klima- og miljøminister Espen Barth Eide. Avisa titulerer ham konsekvent som «klimaminister» - hvilket trolig er mer korrekt enn avisa har tenkt. Barth Eide har åpenbart glømt alt som heter miljø.

Klimaministerens (uten «miljø») «oppgjør» med «miljøbevegelsen» (ingen nevnt) består i følgende:

Klimaministeren synes det er merkelig at deler av miljøbevegelsen, som tidligere har ivret etter utbygging av fornybar energi, nå er blant de kraftigste motstanderne.

– De samme som før sa ‘bygg, bygg, bygg’ sier nå ‘riv, riv, riv’. Det er noe rart ved at det plutselig er blitt miljøbevegelsens kampsak, sier Eide.

 

I stedet for å være av den oppfatning at regjeringen alene vet hva som er god klima- OG miljøpolitikk, kunne kanskje Barth Eide hatt en DIALOG med miljøbevegelsen?

En dings for alt?

 

En dings for alt? (om helsepersonellkommisjonen - del 2)

Publisert som kronikk i Haugesunds Avis

Dette er del 2 av en dobbeltkronikk om helsepersonellkommisjonens utredning «Tid for handling». I første del så jeg på en mangelfull analyse av situasjonen. Denne delen handler om mangelfulle løsninger.

Det positive først

Helsepersonellkommisjonen har flere ulike forslag til løsninger på personellmangelen framover. Noen av dem er positive. Først og fremst slår de fast at Norge skal skaffe seg sitt eget helsepersonell – og ikke drive storstilt rekruttering fra andre land. Her er kommisjonen klar på at det er etisk betenkelig at vi skal skaffe oss dekning av personell på bekostning av andre (spesielt fattigere) land.

Videre er kommisjonen tydelig på at fagarbeidere (spesielt helsefagarbeidere) i dag er for lite prioritert når det gjelder faglig utvikling og videreutdanning. Kommisjonen tar til orde for en vesentlig styrking av både grunnopplæring for ansatte i helse- og omsorgstjenesten som ikke har helsefaglig utdanning, og en satsing på fagskoler (høyere yrkesfaglig utdanning) for å gi ferdig utdannede fagarbeidere bedre kompetanse og høyere yrkesdeltakelse. Som kommisjonen påpeker, er økt utdanning en viktig faktor for at folk skal stå lengre i arbeid og oppleve økt mestring.

Oppgavedeling som svar

Helsepersonellkommisjonen har en oppfatning av at en endret oppgavefordeling skal redusere behovet for helsepersonell. Her nevner de en rekke ulike oppgaveoverføringer, blant annet overføring av oppgaver fra helsepersonell til pasienter og pårørende. Imidlertid har kommisjonen her en stor blindsone – som Norsk sykepleierforbund (og mange enkeltstående sjukepleiere i ulike aviser) har påpekt gjentatte ganger. Det vurderes ikke om dette kan føre til at tilgangen på helsepersonell AVTAR – ettersom en større andel kvinner må utføre ulønnet omsorgsarbeid framfor å være yrkesaktive. Dette er en problemstilling som ikke blir drøftet av kommisjonen.

Kommisjonen vurderer også ulike muligheter for oppgavedeling mellom helsepersonell. Kommisjonen påpeker at det største potensialet for oppgavedeling i helse og omsorgssektoren trolig ikke ligger i å overføre enkelte oppgaver mellom yrkesgrupper, men handler i stedet om å få til en mer effektiv organisering av utførelse av arbeidsoppgaver. Størst potensial følger med å ruste de ulike personellgruppene til å kunne utføre flere oppgaver, for å utløse økt fleksibilitet i tjenestene. God organisering kan også bidra til å frigjøre tid hos høyt utdannede yrkesgrupper, slik at de i større grad kan bruke tiden sin på særlig spesialiserte oppgaver, som andre ikke kan gjøre. I prinsippet skal dette også kunne frigjøre arbeidstimer, slik at det totale personellbehovet kan reduseres. Men kommisjonen er mindre tydelig på hvorvidt oppgaver som helsepersonell i dag utfører kunne vært gjort av personell uten helsefaglig kompetanse. Kommisjonen berører også i liten grad den store tidstyven som ligger i målstyring og generering av ulike rapporter som i liten grad medfører økt kvalitet på helsehjelpen.

Teknologi som frelser

En svakhet med kommisjonens forslag til løsninger, er hvordan den hviler seg tungt på bruken av teknologi for å effektivisere tjenestene. I flere kommuner har man allerede kommet langt med innføring av velferdsteknologi i omsorgstjenestene, uten at de kan vise til store besparelser i antall ansatte. Ifølge siste gevinstrealiseringsrapport fra Helsedirektoratet er gjennomsnittlig gevinst pr. kommune ca. 700.000 ved innføring av velferdsteknologi (som svarer til om lag ett årsverk). Store deler av teknologien rapporten omtaler, har enda ikke blitt utviklet. Dette er da også årsaken til at rapporten foreslår å bevilge hele 5 milliarder til forskning på personellbesparende teknologiske løsninger. Dette blir derfor i beste fall en svært usikker løsning på problemet. Teknologien kan lett vise seg å få langt mindre betydning enn hva rapporten legger opp til. Behovet for personell til å montere og vedlikeholde teknologien er heller ikke berørt i kommisjonens rapport. Å erstatte mennesker med teknologi, har også flere potensielt negative konsekvenser det finnes lite forskning på enda. Det finnes imidlertid flere pågående forskningsprosjekter som reiser viktige etiske problemstillinger ved en slik teknologibruk. Disse bør i lang større grad veies opp mot de økonomiske og personellmessige besparelsene. I tillegg gjør det tjenestene særdeles sårbare, ettersom man er avhengig av at teknologien virker 100% til enhver tid.

 

Dårligere arbeidsvilkår som grunnlag for å rekruttere og beholde?

Etter å ha slått fast at deltidsarbeid er sløsing med etterspurt arbeidskraft, forsøker kommisjonen seg med langvakter (økt arbeidsbelastning) og flere helgevakter (økt turnusbelastning) som «prisen» helsepersonell må betale for å få høyere stillingsandeler. Grunnbemanning er i svært liten grad nevnt som et tiltak. Kommisjonen har ikke gjort noen grundige undersøkelser for å finne ut hva som skal til for at de som har forlatt helsesektoren (om lag 17.000 sjukepleiere jobber i dag utenfor helsesektoren) skal komme TILBAKE til helsesektoren og bli der.

 

Til slutt har kommisjonens flertall et merkelig forslag til bedre organisering av arbeidsforhold og arbeidstid. Mindretallet ønsker heldigvis å opprettholde dagens ordninger. Et flertall i Helsepersonellkommisjonen vil oppfordre partene til å finne løsninger som støtter opp under prinsippene om virksomhetenes ansvar og myndighet, og mener at en nærliggende løsning vil være å fastsette bestemmelser om gjennomsnittsberegning av arbeidstid og eventuelt andre forhold som krever avtale i de sentrale tariffavtalene, slik det er gjort i andre sektorer.

I tillegg vurderer flertallet at dersom partene ikke kommer frem til en slik enighet, bør myndighetene iverksette en gjennomgang av arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser, for å sikre at arbeidsgiver har myndighet til å ivareta ansvaret for både å bemanne tjenesten og til å ivareta arbeidsmiljølovens krav om at arbeidstakerne skal ha et fullt forsvarlig arbeidsmiljø. I dag er det lovfestet at arbeidsgiverne er avhengige av å inngå en avtale med tillitsvalgte om gjennomsnittsberegning av arbeidstiden. Dette sikrer at lokale foreninger har innflytelse over medlemmenes arbeidstid og arbeidsvilkår. Flertallet foreslår å fjerne lokal avtalerett og flytte dette over til sentrale tariffavtaler, slik at arbeidsgiver i større grad kan planlegge økt vaktbelastning. Hvordan kommisjonen har tenkt seg at ØKT helgebelastning kombinert med flere pasienter/brukere pr. ansatt skal virke rekrutterende, redusere sykefraværet og få helsepersonell til å stå lengre i jobb framstår som relativt uklart.

 

Konklusjon: Helsepersonellkommisjonens utredning framstår ikke som noe egnet redskap for å rekruttere og beholde helsepersonell i framtidas Norge.

 

Blir det handling?

 

Blir det handling? (del 1 om Helsepersonellkommisjonen)

Publisert som kronikk i Haugesunds Avis

Sommerferien er snart ferdig, med de vanlige rapportene om mangel på fagfolk i helsetjenesten. I tillegg melder Khrono (avis for høgskoler og universiteter i Norge) om at det etter årets hovedopptak er 338 ledige studieplasser ved 15 av landets 37 ulike studietilbud på sykepleie. Det ser altså ikke spesielt mye lysere ut framover.

I denne dobbeltkronikken vil jeg se nærmere på Helsepersonellkommisjonens rapport «Tid for handling». Denne delen handler om kommisjonens mangelfulle analyse, neste del handler om kommisjonens manglende løsninger.

Mandat og forståelse

Helsepersonellkommisjonen ble oppnevnt med følgende formål: «Kommisjonen skal etablere et kunnskapsgrunnlag og foreslå treffsikre tiltak i årene framover for å utdanne, rekruttere og beholde kvalifisert personell i helse- og omsorgstjenesten i hele landet for å møte utfordringene i helse- og omsorgstjenestene på kort og lang sikt.»

 

Av en eller annen grunn har kommisjonen oppfattet mandatet slik at helsepersonells andel av sysselsettingen skal være konstant fram til 2040. Helse og omsorg sysselsetter i dag omtrent 15% av arbeidstakerne. Kommisjonen mener (av hensyn til «verdiskapingen») at det ikke kan påregnes at denne andelen kan bli høyere. Imidlertid har denne andelen økt jevnt og trutt siden 1970 (som er kommisjonens startpunkt for vurdering av sysselsettingsutviklingen), uten at vi har opplevd noen økonomisk katastrofe av den grunn. Kommisjonen viser til at vi har høyere andel ansatt i helse- og omsorgstjenester enn andre EØS-land – og bruker dette som argument. Samtidig viser de til at det i andre europeiske land blir gitt mer uformell omsorg enn i Norge. Her bommer kommisjonen:

a. Det er ingen grunn til at dagens nivå skal utgjøre noe «tak» på andelen sysselsatte. Kommisjonen viser sjøl (i kapittel 13) til at «referansealternativet» - der dagens nivå opprettholdes – i 2040 medfører at 18% av arbeidstakerne vil være sysselsatt i helse- og omsorgstjenesten. Det kan knapt nok tenkes å utgjøre noe særlig økt belastning på «verdiskapingen».

b. De drøfter ikke den samfunnsmessige effekten av at kvinner (som fortsatt er hovedrekrutteringsgrunnlaget for helsepersonellutdanningene) utfører ULØNNET omsorgsarbeid. Å sammenligne oss med land der det utføres mye ulønnet omsorgsarbeid, og bruke det som en målestokk, kan føre til at tilgangen på helsepersonell AVTAR – ettersom en større andel kvinner må utføre ulønnet omsorgsarbeid framfor å være yrkesaktive.

 

«Gjennomsnitt er saliggjørende»

Helsepersonellkommisjonen bruker det at Norge har høy dekning av helsepersonell som et argument mot at det kan skje en økning. Dette sammenliknet med andre europeiske land. Det er tatt noe forbehold for spredt bosetning – ettersom det er geografisk noe enklere å yte tjenester i Nederland enn i Norge. Ut over dette er det ingen drøfting av hva som er et fornuftig nivå. Det vises bare til at Norge ligger «over gjennomsnittet». Der helsetjenestene i flere europeiske land er på vei mot full kollaps, har vi i Norge klart å bevare et system som kommisjonen sier har «høy kvalitet». Og kommisjonen viser også til at land som Frankrike og Tyskland har store problemer med å opprettholde driften i helsetjenesten. Kommisjonen drøfter ikke om ÅRSAKEN til at Norge fortsatt har en helsetjeneste som fungerer, er at vi «ligger over gjennomsnittet». Det vises også til at det framover vil stilles krav til større helseberedskap på grunn av framtidige pandemier. Kommisjonen vurderer ikke om årsaken til at Norge kom gjennom pandemien på en bedre måte enn mange andre land kan ha sammenheng med at vi «ligger over gjennomsnittet». Kommisjonen sier også at noe av årsaken til veksten i antall helsepersonell er at «produktivitetsveksten» i helsesektoren er lav. Begrepet «produktivitet» framstår som noe utydelig definert.

 

Lave stillingsandeler og høyt fravær

Helsepersonellkommisjonen peker helt korrekt på at det er stor utbredelse av lave stillingsandeler i helse- og omsorgssektoren – og påpeker at det ligger en arbeidskraftreserve i å få flere til å stå i høyere stillingsandeler (kommisjonens tiltak kommer jeg tilbake til i del 2). Dersom alle helsefagarbeidere går opp i 100% stilling, er det en reserve på om lag 18.000. For sjukepleiere er reserven om lag 15.000. Det er kjent at vaktbelastning gjør at spesielt kvinner velger å gå i reduserte stillinger. Kommisjonen drøfter ikke vaktbelastning og lav grunnbemanning som årsak til at mange jobber «frivillig» deltid – og har heller ingen analyse av hvordan turnusarbeid påvirker sjukefravær og tidlig avgang fra yrket. Den nøyer seg med å konstatere at for menn i helse- og omsorgstjenester er sjukefraværet også høyere enn for menn i andre yrker. Korrekt nok gir kommisjonen en kort oversikt over hvordan psykososiale belastninger påvirker sjukefraværet, men gjør ingen videre drøftinger knyttet til dette.

I tillegg til økt stillingsandel, påpeker kommisjonen at det ligger et potensiale i å utsette avgangsalderen for helsepersonell. For sjukepleiere er pr. i dag gjennomsnittlig avgangsalder 58 år – for helsefagarbeidere noe lavere. Heller ikke her går kommisjonen særlig grundig inn på årsakene til tidlig avgang.

Overbehandling som problem

Helsepersonellkommisjonen vurderer at en av driverne for økt etterspørsel etter helsepersonell er overbehandling og overdiagnostikk. Den viser til at det blir utført undersøkelser og behandling som ikke har dokumentert nytteeffekt. Noe også Haugesunds Avis har vist til eksempler på. Imidlertid sier kommisjonen også at den mangler statistikk (spesielt for private helsetjenester) som kan vise nøyaktig HVOR STOR denne effekten er. Også her vises det til gjennomsnitt av ulike undersøkelser og behandlinger – uten at kommisjonen har noen klare tanker om hva som er et «optimalt nivå». En viktig årsak til høyt forbruk av undersøkelser kan – som Torgeir Bruun Wyller har påpekt – være nettopp kravet til «produktivitet». Når liggetiden i sjukehus skal være så kort som mulig – og antall sjukehussenger så lavt som mulig – medfører det at man gjerne bestiller flere undersøkelser samtidig. Når det ikke gis rom for klinisk vurdering, og mulighet til «å se det an», blir konsekvensen gjerne at man gjennomfører flere undersøkelser på kort tid. Dette er en problemstilling som kommisjonen ikke går inn på.

I neste kronikk skal jeg ta for meg kommisjonens forslag til løsninger – og påvise hvordan disse er utilstrekkelige.

Om gass og folkerett

I lederartikkelen 16. april kommer «Haugesunds Avis» med ganske oppsiktsvekkende påstander – og argumenterer friskt og freidig for at stormakter kan ta seg til rette og bombe andre land. Som avisen skriver:

«Aksjonen natt til lørdag var rettet mot Syrias potensial av kjemiske våpen, etter at noen titalls syrere ble drept og rundt 500 skadet i det man mistenker var et gassangrep forrige helg. (…) Det forbudet man i sin tid fikk vedtatt mot denne typen våpen, omtales gjerne som et av de mest vellykkede eksemplene på internasjonal rustningskontroll. (…) Hva skjer med forbudet om et brudd ikke får tydelige følger? Om ingen stilles til ansvar, er risikoen åpenbar for en senket terskel og mer utbredt bruk av de grufulle våpnene fra to verdenskriger. (…)Ved å ha slått ut et forskningssenter og lagring av kjemiske våpen får man tro at muligheten til å bruke kjemiske våpen er tilstrekket svekket, eller i alle fall at Assad-regimet og dets medspillere har oppfattet budskapet bak angrepet.»

USAs, Frankrikes og Storbritannias rakettangrep på Syria ble gjennomført uten dekning i FNs Sikkerhetsråd og uten at Syria hadde angrepet dem. Syria er fullverdig medlem av FN og skulle nyte beskyttelse av FN-traktaten. Angrepet var derfor en krigsforbrytelse og en forbrytelse mot menneskeheten. At «Haugesunds Avis» viser forståelse for krigsforbrytelser er direkte forstemmende.

Pentagon hevder at de bombet Barzeh-anlegget der de påstår at kjemiske våpen blir produsert eller lagret. Barzeh-anlegget er tidligere blitt kontrollert av OPCW uten at de har funnet antydninger til kjemiske våpen der. Har «Haugesunds Avis» reflektert over hva som skjer dersom man bomber kjemiske våpenlagre på denne måten? Har det falt «Haugesunds Avis» inn at de giftige kjemikaliene sprer seg med vinden og uunngåelig vil ramme uskyldige sivile? Nå skjedde heldigvis ikke dette – noe som tyder på at det IKKE var kjemiske våpen der.

Den åpenbart riktige metoden for å behandle mistenkte kjemiske våpenlagre og produksjonssteder er å sikre adgang for internasjonale inspektører, slik at eventuell ulovlig våpenproduksjon kunne avsløres en gang for alle. Bruk av kjemiske våpen er brudd på folkeretten og blir ansett som krigsforbrytelser.

Rødt mener at krigsforbrytelser skal etterforskes, og de ansvarlige skal stilles for krigsforbryterdomstolen og dømmes etter gjeldende internasjonal rett.

«Haugesunds Avis» er visst av den oppfatning at man må bryte folkeretten for å bevare den?

Om regneferdigheter

Rådmannen i Haugesund har regnet ut at Haugesund kommune gikk med 142 millioner i overskudd i 2017.

Man må også være god i matte for å jobbe i helsesektoren. For å regne ut riktige medisindoser, blodtrykk og temperaturkurver. Men også for å skjønne hvordan hverdagen skal gå opp. Når man har 34,1 % fast stilling, hvor mange ekstravakter må man ta for å ha råd til utgiftene neste måned? Og hvor mye må man spare denne måneden i tilfelle det ikke er ekstravakter å få neste måned? Og hvordan blir det egentlig med ferie, omsorgspermisjon eller sykelønn hvis man er for syk til å ta ei ekstravakt men ikke da din faste vakt var?

Sånn er hverdagen til alt for mange kvinner. En hverdag hvor man må gå rundt med kalkulator i lomma, bekymre seg for lønningsdagen og alltid være klar for å gå på jobb. Å jobbe ufrivillig deltid, eller å være «undersysselsatt» som det statistiske begrepet er, er en stor frihetsberøvelse. Det gjør at man ikke kan planlegge framtida si, være trygg på inntekta si eller tørre å si ifra om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen.

Det er en grunn til at helsefagarbeidere i små brøk­stillinger ikke har lagd sitt eget #metoo-opprop. Når sjefen bestemmer om du får ekstravakta du trenger har du ikke råd til å være til bry. Og dette gjelder i hovedsak kvinner. Hele 72 % av de som jobber ufrivillig deltid er kvinner, og helse- og omsorgssektoren er på mange måter både verst og best.

Verst fordi så mange stillinger utlyses i deltid, noe Klassekampen nylig presenterte i en gjennomgang av stillingsutlysninger på finn.no. 72 % av jobbene som helsefagarbeider var deltid i 2017, 52 % for sykepleiere.

Best fordi denne sektoren er det faktisk mulig å rydde opp i ganske raskt. Det er offentlige stillinger, hovedsakelig i kommunene og sykehusene, hvor politikere kan stilles til ansvar.

Siden det nå er 8. mars, så kan kanskje rådmannen sette seg ned sammen med tillitsvalgte i fagforbundet og regne ut hva det koster å gi helsefagarbeidere en jobb å leve med og ei lønn å leve av?

Kunnskapsbløffen

Fredag 1. september har Sveinung Stensland blitt innvilget spalteplass for å formidle myter om Høyres skolepolitikk. Dette er et forsøk på realitetsorientering.

Stensland skriver: «Det skal ikke ha noe å si hvilken klasse du går i, hvilken skole du går på, hvor du bor eller hvem foreldrene dine er. Alle barn fortjener en god skole med muligheter for alle. Etter fire år i Kunnskapsdepartementet går det rett vei i norsk skole, elevene lærer mer, de er mer til stede i klasserommet, og flere gjennomfører videregående skole.»

La oss se på et par påstander:

Påstand 1:«Det skal ikke ha noe å si hvor du bor»:

I følge Grunnskolens Informasjonssystem har andel undervisningstimer gitt av undervisningspersonale uten godkjent utdanning økt fra 3,6 % i skoleåret 2012/2013 til 4,5 % i skoleåret 2016/2017. I følge Dagbladet representerer dette en økning i 400 årsverk. I følge Dagens Næringsliv er det Finnmark og Nordland som har flest i lærerjobb med mangler i den formelle utdannelsen. Hordaland og Vest-Agder er i motsatt ende. Høyres skolepolitikk fører altså til at Nord-Norge taper kampen om de kvalifiserte lærerne – og det har mye å si hvor du bor. Dette kan vel ikke akkurat bety «at det går rett vei»?

Påstand 2: «elevene lærer mer»

Det kan tenkes – men det er ingen forskning som viser at det er slik. Høyre pleier jo å være glad i PISA-tester. Institutt for lærerutdanning og skoleforskning ved Universitetet i Oslo har ansvar for å oppsummere og evaluere norske elevers resultat på PISA-undersøkelsene. Når det gjelder kunnskapene i matematikk, skriver de: «Samtidig er endringen fra PISA 2003 til PISA 2015 så liten at endringen ikke er statistisk signifikant om man sammenlikner matematikkprestasjoner i disse gjennomføringene. Det er derfor først ved senere PISA-undersøkelser vi kan se om den observerte endringen representerer en positiv trend (…)».
Det er altså ikke mulig å si at det har skjedd noen klar endring – bortsett fra i Høyres argumentasjon. 2003- undersøkelsen ble brukt for å vise hvilke skandaløse resultater Arbeiderpartiets skolepolitikk førte til. 2015-undersøkelsen – som viser at norske elever har omtrent samme prestasjon som i 2003 – blir brukt til å vise at Høyres skolepolitikk er en glitrende suksess!

Påstand 3: «flere gjennomfører videregående skole»:

I følge SSB er forbedringen fra 2015 til 2016 på 0,4 prosentpoeng. Det betyr jo sjølsagt at det er flere som gjennomfører – men det er vel ikke akkurat noen glitrende suksess?

Stensland avslutter med «Alternativet til Høyres kunnskapspolitikk nå er en allianse mellom Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet som vil snu opp ned på kunnskapsskolen».

Vi kan jo håpe at Høyres katastrofale skolepolitikk nærmer seg slutten – men forrige gang SV hadde kunnskapsministeren videreførte de (dessverre) bare Høyre-reformen «kunnskpsløftet».