Kunnskapsbløffen

Fredag 1. september har Sveinung Stensland blitt innvilget spalteplass for å formidle myter om Høyres skolepolitikk. Dette er et forsøk på realitetsorientering.

Stensland skriver: «Det skal ikke ha noe å si hvilken klasse du går i, hvilken skole du går på, hvor du bor eller hvem foreldrene dine er. Alle barn fortjener en god skole med muligheter for alle. Etter fire år i Kunnskapsdepartementet går det rett vei i norsk skole, elevene lærer mer, de er mer til stede i klasserommet, og flere gjennomfører videregående skole.»

La oss se på et par påstander:

Påstand 1:«Det skal ikke ha noe å si hvor du bor»:

I følge Grunnskolens Informasjonssystem har andel undervisningstimer gitt av undervisningspersonale uten godkjent utdanning økt fra 3,6 % i skoleåret 2012/2013 til 4,5 % i skoleåret 2016/2017. I følge Dagbladet representerer dette en økning i 400 årsverk. I følge Dagens Næringsliv er det Finnmark og Nordland som har flest i lærerjobb med mangler i den formelle utdannelsen. Hordaland og Vest-Agder er i motsatt ende. Høyres skolepolitikk fører altså til at Nord-Norge taper kampen om de kvalifiserte lærerne – og det har mye å si hvor du bor. Dette kan vel ikke akkurat bety «at det går rett vei»?

Påstand 2: «elevene lærer mer»

Det kan tenkes – men det er ingen forskning som viser at det er slik. Høyre pleier jo å være glad i PISA-tester. Institutt for lærerutdanning og skoleforskning ved Universitetet i Oslo har ansvar for å oppsummere og evaluere norske elevers resultat på PISA-undersøkelsene. Når det gjelder kunnskapene i matematikk, skriver de: «Samtidig er endringen fra PISA 2003 til PISA 2015 så liten at endringen ikke er statistisk signifikant om man sammenlikner matematikkprestasjoner i disse gjennomføringene. Det er derfor først ved senere PISA-undersøkelser vi kan se om den observerte endringen representerer en positiv trend (…)».
Det er altså ikke mulig å si at det har skjedd noen klar endring – bortsett fra i Høyres argumentasjon. 2003- undersøkelsen ble brukt for å vise hvilke skandaløse resultater Arbeiderpartiets skolepolitikk førte til. 2015-undersøkelsen – som viser at norske elever har omtrent samme prestasjon som i 2003 – blir brukt til å vise at Høyres skolepolitikk er en glitrende suksess!

Påstand 3: «flere gjennomfører videregående skole»:

I følge SSB er forbedringen fra 2015 til 2016 på 0,4 prosentpoeng. Det betyr jo sjølsagt at det er flere som gjennomfører – men det er vel ikke akkurat noen glitrende suksess?

Stensland avslutter med «Alternativet til Høyres kunnskapspolitikk nå er en allianse mellom Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet som vil snu opp ned på kunnskapsskolen».

Vi kan jo håpe at Høyres katastrofale skolepolitikk nærmer seg slutten – men forrige gang SV hadde kunnskapsministeren videreførte de (dessverre) bare Høyre-reformen «kunnskpsløftet».

Livskvalitet (hvis vi har råd)!

Det er bra at Tom Landås fra KrF tar seg tid til en diskusjon om eldreomsorg – men dessverre går han ikke inn i kjernen av problemstillingen. KrFs stortingsvalgprogram inneholder mye som også Rødt kan slutte seg til – men eldreomsorgen drives ikke av Stortinget, den drives av kommunene. Testen på om valgløfter kan oppfylles, er derfor hva som skjer i kommunene når løfter skal omsettes i praksis.

Landås skriver «Om tosengsrom hadde vært uforsvarlig kunne vi heller ikke brukt det. Det har kommunens fagfolk og Fylkesmannen passet på». Trolig har Landås rett i at dette ligger innenfor forsvarlighetskravet (sjøl om jeg syns Fylkesmannen setter terskelen for «forsvarlighet» noe lavt) – men det finnes vel knapt noen partier som i sine valgprogrammer lover uforsvarlig eldreomsorg? KrF går ikke inn for en «forsvarlig eldreomsorg» - de går inn for en eldreomsorg som tilbyr «livskvalitet». 

Forskjellen på de to begrepene kan oppleves som nokså dramatisk av de som blir utsatt for det.

Begrepet «livskvalitet» er noe ullent, men jeg regner med at vi kan være enige om at det er en nær sammenheng mellom livskvalitet og verdighet? I «Verdighetsforskriften» som KrF sjøl var med på å ta initiativ til, heter det blant annet at følgende hensyn skal ivaretas:

·         Et variert og tilstrekkelig kosthold og tilpasset hjelp ved måltider.

·         Et mest mulig normalt liv, med normal døgnrytme og adgang til å komme ut, samt nødvendig hjelp til personlig hygiene.

·         Tilby eldre som bor på helseinstitusjon enerom.

Å ivareta dette, betyr at kommunen både må tilby sykehjemsplasser som fysisk sett er egnet som bolig, og det må være tilstrekkelig bemanning til å ivareta beboernes behov for hjelp. Det hjelper lite at KrF på Stortinget vedtar «livskvalitet» dersom kommunene samtidig har en anstrengt økonomi der de eldre havner langt bak i køen når prioriteringer skal gjøres.

Før hun ga 20 milliarder i skattelette til de rikeste, lovet Siv Jensen at «det skal ikke stå på penger» i eldreomsorgen. KrF er i det minste ærlige nok til å si at de tilbyr de eldre livskvalitet dersom kommunen har råd til det.

Dobbelrom = livskvalitet!

Geir S. Toskedal og Tom Landås har i mandagens Haugesunds Avis et leserinnlegg under tittelen «Smart og god inkluderende eldreomsorg».

Der kan vi lese følgende : «(…) For KrF begynner dette med respekten for livet. I vår kamp mot sorteringssamfunnet er en eldreomsorg som verdsetter og tar på alvor et menneske som er gammel og syk, og har nedsatte funksjoner og når livet går mot slutten, like viktig som alt annet liv. Tiltakene vi foreslår er derfor preget av å gi livskvalitet, ikke bare oppbevaring.»

Det er altså for å gi livskvalitet til gamle og syke at KrF har plassert sykehjemsbeboere på dobbeltrom i Haugesund og Karmøy?  

Formannskapets råskap

I 1965 fikk Jens Bjørneboe utgitt (og satt opp) skuespillet «Til lykke med dagen» Et element i dette skuespillet, var sangen ”Om ungdommens råskap” – som slutter slik: «Kan De fatte og begripe hvor de unge får sin råskap fra?»

Den 25. november 2013 vedtok formannskapet i Karmøy følgende (ført i pennen av Leif Malvin Knutsen):
«Kommunestyret vil umiddelbart igangsette arbeid med kartlegging av behovet for omsorgsplasser på Karmøys fastlandsside. Vurderingen skal omfatte behov for heldøgns omsorg innen somatikk, demens, psykiatri og PU (sic!). Utbyggings- og driftsform skal også vurderes ren kommunal eller i samarbeid med private eller frivillige organisasjoner er alternativer (?). Kommunestyret forutsetter at rådmannen etter hvert som avklaringer foreligger fremmer saker som investeringer og driftsøkonomi. Det budsjetteres med planleggingsmidler i 2014.
Som første tiltak vil kommunestyret straks starte arbeidet med å realisere et omsorgstun (?) med langtidsplasser i heldøgns omsorg i umiddelbar nærhet til Norheim BBH. Arbeidet med klargjøring av tomtealternativ og konkretisering av omsorgsprosjektet starter umiddelbart. Målet er ferdigstillelse i løpet av høsten 2015.
Når ny legevakt med øyeblikkelig hjelp plasser (sic!) er realisert, vil det bli vurdert å tilbakeføre deler av Norheim BBH til langtids sykehjemsplasser.» (mine parenteser)

Det vil med andre ord si at formannskapet har vedtatt at Norheim bu- og behandlingsheim, som nå har langtidsplasser, i 2014 skal ha bare korttidsplasser. I 2015 (eller senest i 2016) skal Norheim BBH igjen få langtidsplasser.
Formannskapet opprettholder dermed vedtaket om at 20 av kommunens eldste og mest omsorgstrengende innbyggere skal flyttes til andre (foreløpig usikkert hvilke) sjukeheimer. «Gevinsten» av dette, er bruk av Norheim BBH som ren korttidsavdeling i 1 – 2 år. I tillegg til å radbrekke det norske språk, radbrekker Knutsen (på vegne av koalisjonen) enhver tillit til politikerne i formannskapet.

Så for Karmøys vedkommende blir da spørsmålet:
«Kan De fatte og begripe hvor formannskapet får sin råskap fra?»

Tidligere publisert som leserinnlegg i "Haugesunds Avis"

Reformen som bør dø

I leserinnlegg i Haugesunds Avis gjenopptar Knut Birkeland tråden fra kronikker om kommunesammenslåing. Her gjentar han påstanden om at det er store besparelser å hente ved sammenslåing – og at fusjoner i privat næringsliv kan brukes som forbilder. Birkeland etterlyser fakta og analyser, og klager over manglende respons fra toneangivende lokalpolitikere.

Som toneangivende lokalpolitiker, vil jeg hermed påvise en grunnleggende feil i Birkelands resonnement, og forklare hvorfor rapporten til Agenda Kaupang er ubrukelig som beslutningsgrunnlag.

Birkeland antar at erfaringer fra industrien kan overføres til kommunene. Det kan det ikke. Industrien vil (som regel) ha fordeler av stordrift. Kommunene driver med virksomhet der det i mange sammenhenger er fordeler med små og oversiktlige enheter – og der større enheter vil utløse større behov for styring og kontroll (= mer byråkrati). Sveits – med 8 millioner innbyggere og 1/9 av Norges – har i følge Wikipedia 2515 kommuner. Jeg vil anta at Birkeland anser Sveits som et rimelig veldrevet land uten «særnorsk kostnadsnivå»?

Så til rapporten fra Agenda Kaupang. Rapporten er full av svakheter og preget av et elendig språk. Av plasshensyn vil jeg nøye meg med 3 tema – ett som rapporten tar opp, og to som den burde ha tatt opp.

I rapporten heter det: «En struktur med en felles storkommune vil kunne innebære en reduksjon i tjenestetilbudet med 17,4 % i Tysvær og en tilsvarende økning med 4,1 % i Karmøy, 2,5 % i Sveio og 1,4 % i Haugesund.» Det eneste tilløp til begrunnelse for denne begeistringen over gjennomsnittet, er at Agenda Kaupang skriver at «(…) harmonisering av kostnadsnivået gir et stort potensiale for mer likeverdige tjenester i regionen (…)». Dette skjer helt uten at det blir vurdert hvilket tjenestenivå som er fornuftig, og uten å forklare hvorfor Tysværbuen skulle oppleve det som et framskritt å få kommunale tjenester redusert med 17 %. Agenda Kaupang har sjølsagt rett i at det er umulig å ha ulikt tjenestenivå i ulike deler av kommunen – men sommerens debatt om eldreomsorg tilsier vel heller at Haugesund bør gå OPP 17 % enn at Tysvær bør gå NED 17 %?

Agenda Kaupang har i sin rapport ikke gått inn på et forhold som burde være av stor interesse; Haugesund kommune har valgt å ha sin egen pensjonskasse. Kommunen har valgt å selge en stor del av sin eiendomsmasse til pensjonskassen, for deretter å leie den tilbake. Dette fører til at Haugesund kommune har en helt annen eiendomsstruktur enn nabokommunene – og helt andre pensjonsforpliktelser enn nabokommunene. Hva en harmonisering av dette vil koste (sannsynligvis blir det dyrt), er overhode ikke berørt.

En annen ting som heller ikke er berørt, er kostnadene ved å samordne ulike deler av kommunenes IKT-systemer. For å ta min bransje (sykepleie) – så bruker Haugesund Gerica som elektronisk pasientjournalsystem, mens Karmøy bruker Profil. Ett av disse må skrotes, og personalet må få opplæring i det andre (eventuelt må man velge et tredje alternativ). Her snakker vi utgifter i millionklassen – og jeg vil anta at det samme gjelder barnevernssystemer, lønns- og personalsystemer osv.

Sparingen som antydes i rapporten, må således antas å være beskjeden når alle faktorer tas med. I følge Aftenposten har Danmark klart å spare i underkant av 300 kroner pr. innbygger på sin kommunereform. Multipliserer man dette med antall innbyggere i regionen, vil vi (om vi klarer å holde oss på dansk nivå) spare om lag 30 millioner i året. Det er sjølsagt en del penger – men milevis unna fantasilliardene som Birkeland opererer med.

Samlet sett; en reform med svært usikker innsparingseffekt – men garantert med stor sentraliseringseffekt. I motsetning til Birkeland, ønsker jeg derfor at denne reformen dør hen så raskt som mulig.

(Publisert som leserinnlegg i Haugesunds Avis)